Slik gikk «stril» fra å være et skjellsord til en merkevare

Trodde du at du var «kav» stril, må du kanskje tro om igjen!

STRILEKULTUR: Med sanger som «Dans på Grasdal» og «Halda på målet», er Vinskvetten en viktig representant for strilekulturen. Roar Christiansen

Debattinnlegg

Per K. Moland
Landås

I en tid der strilenes opphav forklares både som urfolk og innvandret fra Irland, kan det være på sin plass å trekke noen historiske linjer. Både begrepet stril og strilelandet er nye begreper historisk sett.

Etter den store bybrannen i 1702 skrev Petter Dass en trøstevise til bergenserne der han blant annet skrev: «Lad os af Oster indkalde de Strile». Dette er første gangen vi møter begrepet stril på trykk. Det skulle gå hele 21 år før uttrykket på nytt dukket opp i en skriftlig fremstilling, og da i et håndskrevet hefte med tittelen: «En liden Krønniche. Saa Maata. At Beskrive de her i Bergenhuus lehn og udi Oster fiorden bosidende Striler».

Forfatterne er ukjente, men åpenbart en kvinne med tilknytning til området. Det er ingen dokumentasjon på at andre i vårt distrikt ble kalt striler på den tiden. Begrepet, som Petter Dass og forfatteren av «Saa Maata» brukte, var et gammelt navn og benevnte folk som bodde i et avgrenset geografisk område.

I 1737 ga Ludvig Holberg ut verket «Den berømmelige Norske Handel-Stad Bergens Beskrivelse». I dette verket brukte han ikke begrepet stril. Det tyder på at strilebegrepet ikke var brukt om folk som bodde i nærområdene rundt Bergen på den tiden. Først hos Erich Pontoppidan møter vi det, i «Det første forsøg paa Norges Naturlige Historie», som kom ut i 1752–53. Her skriver han blant annet: «Allene de saa kaldte Strile-Bønder her nærmest ved Bergen».

Trebåter: Torgdag for bymann og stril Rune Sævig (arkiv)

Det er grunn å tro at begrepet stril begynte å bre seg på denne tiden, og at det var de som bodde nærmest til byen, og som kom oftest med varene sine, som nå fikk navnet heftet ved seg.

Det strilebegrepet som nå vokser frem, har imidlertid en annen betydning enn det opprinnelige begrepet. I denne fasen var det forholdet til byen som skapte det «nye» begrepet. Både begrepet stril og strilelandet er en konstruksjon som ble til i møte mellom byen og folk fra omegnen. Bybefolkningen var den sterke part i dette spillet og hadde definisjonsmakten. Det er ikke noe som tyder på at begrepet stril eller strilebønder hadde noen stor utbredelse på Pontoppidan sin tid.

«Strilemål» ble eksempelvis benyttet første gangen i 1747, i et dikt som en av sønnene til presten på Haus skrev. I forbindelse med «Det Bergenske Opløb» i 1765, eller strilekrigen som det ble benevnt seinere, dukket begrepet strilelandet opp i et dikt. Begrepet stril ble også brukt i forbindelse med stiftingen av Harmonien i 1765. Til dette arrangementet var det skrevet en arie. I siste verset sto det: «Vi ikkje os skal hævne. /Vor hævn bestaar deri,/At vi til Striler levner/At hade Harmonie».

Det «nye» strilebegrepet ble dermed brukt i underholdningssammenheng for første gang.

Fra en sped rolle i en arie, skulle det nydefinerte begrepet stril få atskillige hovedroller i årene som kom. For at begrepet skulle fungere i sin nye rolle, måtte det gjøres til en stereotypi, et hånsord, et nedsettende og nedlatende begrep som ga negative assosiasjoner og karakteristikker av folk.

Det nye begrepet stril hadde – om ikke blitt født – så i alle fall entret scenen i full offentlighet denne kvelden i Harmonien. Det er grunn å tro at det var godt kjent i bysamfunnet. Det er neppe uriktig å hevde at begrepet hadde utviklet seg og levd som en del av det rike bergenske «gatespråket».

Da begrepet vokste frem på slutten av 1700-tallet, var det ikke uten motstand, og prosessen tok tid. I en rekke dokumenter og fremstillinger fra slutten av 1700- og begynnelsen av 1800-tallet ble for eksempel folk omtalt som hordalandsbønder, havs-beboere eller havboere. Dette viser at folk på øyene vest om Bergen ikke ble benevnt stril på denne tiden. Den første som brukte begrepet «havstril» var biskop Pavel som skrev det i dagboken sin i 1821. Befolkningen på øyene vest om Bergen var dermed de siste som fikk strilenavnet.

Les også

Strilens kjekkaste bydag

Sommeren 1823 skrev Gustav Peter Blom, som den første, at begrepet stril var «et øgenavn eller vanhædrende». I sine samlede verk skrev J.E. Sars, som var professor i historie og kom fra Manger, at strilebegrepet ble brukt og oppfattet som et skjellsord.

Det var ikke noe som tydet på at folk i distriktet ønsket nytt navn. Hvorfor skulle de ønske å bli omtalt med et skjellsord? Etter hvert som begrepet bredte seg, var det nok mange sindige bønder og fiskere som ikke ante at de var blitt striler. Hvordan skulle de vite det? De hadde et navn, de visste hvem de var, hva det het og hvor de kom fra.

Kom en fra Radøy ble en kald radværing og folk fra Askøy ble kaldt askøyværinger. Dette var gammel skikk og hadde vært brukt i uminnelige tider. Men så i løpet av en relativ kort periode fikk folk i distriktet «påtvunget» seg et nytt navn. Dessuten var det helt frem til midten av 1800-tallet fremdeles ikke enighet om grensene for denne merkelige nasjon, som Johan Sebastian Welhaven kalte strilelandet.

Et særtrekk ved situasjonen i siste del av 1800-tallet, var at så mange skriveføre mennesker ga sitt bidrag til å forme, vedlikeholde og dyrket forskjellene mellom by og land. Didrik Grønvold var en av dem som gikk lengst i sin karakteristikk av havstrilene. Han skrev at de var den latterligste og mest originale figur Vestlandet hadde skapt, en ærverdig fortidslevning.

Omfanget av skriveriene synes å være et særtrekk ved forholdet mellom Bergen og omlandet. Selv om mye endret seg på slutten av 1800-tallet og ut over på 1900-tallet, hang fordommene ved. Anders Bjarne Fosse formulerte det slik: «Det er en velkjent ting at forholdet mellom stril og bergenserne har vært svært så spenningsfylt opp gjennom århundrene. Vi blir heller ikke motsagt når vi hevder at dette forholdet trolig har rommet større motsetninger enn forbindelse mellom innbyggerne i andre norske byer og befolkningene i deres tilstøtende landdistrikter.»

En trenger derfor ikke gå langt for å finne opphavet til strilebegrepet, og de aller fleste av oss må bare innse at vi ikke var, men ble striler. Det er imidlertid et paradoks at navnet som en gang var et skjellsord, som folk ikke ville ha, og som utkonkurrerte eksisterende navn på folk i distriktet, er blitt et naturlig fellesbegrep for både folk og kultur.

Vi kan snakke om den tredje måten å bruke begrepet på. Nå som «merkevare» for omegnskommunene. Noen vil med en smule ironi hevde at dette er et skoleeksempel på å snu det andre kinnet til, mens andre vil påpeke at slik går det når en glemmer egen historie.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg