«Er det forventet at jeg svarer på e-post etter kl. 16?»

ETTERTANKE: Trond Albert Skjelbred (bildet) fikk et interessant spørsmål på jobb nylig. Paul Bernhard

Trond Albert Skjelbred
Bergen

Jeg fikk nylig et spørsmål fra en ny og ung kollega, som jeg ikke tidligere har fått: «Er det forventet at jeg svarer på e-post etter klokken fire?».

Interessant spørsmål å stille til en fullblods konsulent, som har vært vant til å være tilgjengelig døgnet rundt, syv dager i uken, i 25 år. Anledningen var at det var hennes første dag på jobb, og vi hadde en innledende samtale om hva vi kunne forvente av hverandre.

«Nei», svarte jeg til min egen overraskelse, og fortsatte: «Vi er altfor flinke til å være tilgjengelige og har veldig godt av å bli utfordret på det.» For meg er det viktigste i denne dialogen at hun spør og er bevisst. Da slipper vi misforståelser og irritasjon.

På Norges Handelshøyskole forsker Therese Sverdrup på dette temaet, som hun kaller psykologiske kontrakter. Med det mener hun forventninger som vi mennesker har til hverandre privat, på skole og jobb, men som vi ofte er for lite flinke til å snakke om. Da oppstår det ofte konflikter: «Jeg trodde du skulle gjøre det?», «Skulle ikke du svare?», «Jeg trodde vi var enige om hvordan dette skulle gjøres» og så videre.

På jobb anbefaler Sverdrup at det lages tydelige avtaler kolleger imellom, og at de gjerne gjøres skriftlig. «Da vet og husker alle parter hva som er avtalt og det er mulig å sjekke opp seinere dersom det oppstår uenighet om leveranse», sier hun.

Sett deg også ned med familie og venner og snakk om disse tingene. Ikke tro at de tenker likt som deg.

Les også

SMS til læreren kl. 23 på en lørdag: «Har du sett gymbagen til Elbjørg?»

For 15 år siden tok jeg en slik prat med en veldig god venn. Jeg hadde invitert ham på en burger på Dickens og spurte rett ut: «Er du glad i meg?»

«Ja, selvsagt! Vi har jo vært venner i mer enn 30 år!»

«Jo, men du tar jo aldri kontakt. Du ringer ikke. Sender ikke melding. Dukker ikke opp på uventet besøk. Du er derimot alltid positiv når jeg tar initiativ til noe, men jeg vil ikke at du skal stille opp kun for å være grei mot meg. Jeg må vite at du virkelig vil det selv», sa jeg.

«Jeg vil, men mangler initiativ og har dessuten telefonskrekk og bortimot angst for å legge igjen beskjed på mobilsvar», sa han.

Det var nok for meg. Vi er fortsatt gode venner, men denne gangen for livet. Forventningene er avklart. Skal noe skje, må initiativet komme fra meg. Ferdig snakket.

Etter at min nye kollega og jeg ble enige om at det ikke er forventet at hun svarer på e-poster etter vanlig arbeidstid, gjør hun det hele døgnet, også i helger. I tillegg tar hun initiativ og kommer stadig oftere med innspill til nye ideer på kveldstid.

Motivasjonen kommer fra hennes eget hjerte. Fordi hun ikke må, men kan, hvis hun vil.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg