Vi lanserer et nyord: Grønnsløsing

Krasjlanding på månen er en norsk paradegrein.

Publisert Publisert

UREALISTISK: Innsenderne tilhører «Realistisk Initiativ», en gruppe UiB-forskere og andre realister som møtes et par ganger i semesteret for samtaler og diskusjon. Jan Petter Hansen og Oddveig Åsheim skriver i innlegget at de ikke har tro på at flytende havvind vil bli noe annet enn sløsing av penger. På bildet vises Equinors flytende vindturbiner under montering ved Kværner Stord. Foto: Marit Hommedal / NTB scanpix

Debattinnlegg

  • Jan Petter Hansen og Oddveig Åsheim
    Tankesmien Realistisk initiativ
  1. Leserne mener

Flyskam, både ord og innhold, ble i fjor importert fra Sverige. Kanskje kan vi i 2020 eksportere et nytt miljøord den andre veien: Grønnsløsing.

Det betyr å sløse med offentlige ressurser for å bidra til det grønne skiftet, herunder å flytte store mengder CO₂ fra Norges regnskap til andre lands regnskap. Ordet beskriver en norsk paradegrein: Krasjlanding på månen.

Vår månelanding ble lansert av Jens Stoltenberg i nyttårstalen i 2007: Et system for fanging og lagring av CO₂. Det har foreløpig ikke ledet til ett eneste nytt tonn lagret CO₂, men bare vist at ombygging av eksisterende kraftverk er for dyrt.

Om innfanging av CO₂ likevel skulle skje, er tanken at andre land skal frakte dette til anlegg på Ågotnes i Øygarden i flytende form, og at det skal pumpes ned i pensjonerte oljereservoarer mot en rimelig avgift til Norge.

Les også

Beklager, jeg drepte koalaene

Denne naive forretningsideen lever fremdeles i beste velgående; kanskje fordi det gjør det ok å forlenge det norske fossileventyret til alle felt er oppdaget, satt i produksjon og tømt.

Mange norske bedrifter, Equinor inkludert, legger nå planer for håndtering av sine utslipp fra plattformer. Som en del av det å oppfylle internasjonale forpliktelser, er dette forståelig. Men for det globale klimaet er det ubetydelig, så lenge produktet er fossil energi som eksporteres og slipper ut CO2.

Om kostnadene for elektrifiseringen kommer i form av statsstøtte, eller om Equinor tar regningen selv, betyr det uansett tap for fellesskapet, enten i utgifter på statsbudsjett, eller tapte skatteinntekter.

Det grelleste grønnsløsingseksperimentet er satsingen på flytende havvind. Her har deler av norske forskningsmiljøer og norsk miljøbevegelse klart å overbevise styrende politikere om at dette er en næring med stort potensial for Norge; en ny månelanding som kan løse den globale klimakrisen.

Tidligere klimaminister Vidar Helgesen, nå norsk spesialrepresentant i et internasjonalt høynivåpanel for bærekraftig havøkonomi, uttalte i høst at «forskere slår fast at havvind kan dekka verdas totale energibehov».

Jan Petter Hansen og Oddveig Åsheim Foto: UiB/Privat

La oss håpe Helgesen ikke faktisk mener at havvind skal dekke det globale energibehovet. En flytende havvindmølle er en koloss, fundamentert i stål, og betydelig dyrere enn vindmøller på fast grunn. Og det vil det alltid være: Materialbehovet er omtrent ett kg pr. watt produsert effekt, basert på data fra Hywind Scotland.

Et grovt overslag over hvor store midler Norge og norske bedrifter har brukt og planlegger å bruke innen 2030, er 20–30 milliarder kroner på CO2-lagring, 50 milliarder på elektriske plattformdrift og 10–20 milliarder på havvind, kanskje 100 milliarder totalt.

Til sammenlikning taper staten noen milliarder årlig på avgiftskutt for elbiler. Men avgiftskuttet har medført at folk faktisk kjøper elbil, og at Norge gjennom dette har bidratt reelt til den kommende nødvendige elektrifiseringen av verdens privatbilisme.

CO₂-rensing og lagring, elektrifisering av oljeplattformer og flytende havvind vil bare være symbolpolitikk – og grønnsløsing. Og uansett hvilket operativt omfang det eventuelt får i fremtiden, leder det til mer kostbar energiproduksjon.

Hva kunne så store pengesummer alternativt blitt brukt på? Et åpenbart alternativ ville være å øke hastigheten i bygging av dobbeltsporet jernbane, som både øker kapasiteten og senker reisetiden mellom Oslo og de største byene Bergen, Trondheim og Göteborg.

Et annet fornuftig alternativ vil være å satse mer på å tilpasse nasjonal infrastruktur til et varmere og våtere klima. Men soleklart mest viktig blir det å realisere energikilder som kan konkurrere mot kull, den dominerende energikilden.

Om Norge, som Sverige og Danmark, hadde deltatt i Euratom, det store europeiske atomenergifellesskapet, ville vi vært med å ta frem en ny energikilde som kunne produsere nok strøm til en storby som Paris, basert på noen gram vann i timen.

I Caddarech i Frankrike er de fleste teknologinasjoner med på å bygge verdens første reaktor som skal demonstrere at slik teknologi er mulig. Første test går av stabelen i 2026, de avgjørende teknologidemonstrasjonene ti år seinere.

Om det lykkes, har verden et reelt alternativ. De land som har deltatt, har opparbeidet kompetanse til å gå videre med bygging av demoreaktorer, som kan sikre energiforsyningen til hele jordens befolkning så langt frem det er mulig å tenke.

På sidelinjen i dette scenarioet står en rik liten nisseluenasjon og forsøker å selge 1700-tallets energikilde på kostbare gigantstrukturer til havs.

Publisert
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg