Europas nye grensevakter

Er vi med på å støtte en utvikling som sender enda flere flyktninger til Europa?

DOBBELTSPILL: I Sudan har migrasjonskontrollen for en stor del blitt utøvd av militser i allianse med regimet i Khartoum. De patruljerer grensen til Libya og gir seg ut for å stoppe migranter fra å dra nordover, mens de samtidig smugler folk inn i Libya i samarbeid med aktører på andre siden av grensen, skriver Gunnar M. Sørbø. MOHAMED NURELDIN ABDALLAH / SCANPIX

Debattinnlegg

Gunnar M. Sørbø
Sosialantropolog og tidligere direktør ved Chr. Michelsens Institutt (CMI

Gunnar M. Sørbø CMI

Over en million migranter krysset Middelhavet under flyktningkrisen i 2015. 850,000 av dem landet i Hellas, resten stort sett i Italia. Året etter undertegnet EU en avtale med Tyrkia for å sikre at de som kom til Tyrkia (de fleste fra Syria) ble værende der, og at de som kom seg til Hellas ble sendt tilbake til Tyrkia.

Fra et europeisk synspunkt har avtalen med Tyrkia vært en suksess. Bare noe over 360,000 kom over havet i 2016. Disse ble fordelt nokså likt mellom Hellas og Italia, som mottok de aller fleste som kom via Nord-Afrika, særlig Libya. For å få til en ytterligere reduksjon inngikk EU og flere europeiske enkeltland i 2017 liknende avtaler med Libya, og etter hvert også landene i Sahel-området sør for Libya: Sudan, Niger og Tsjad.

Norge har også trappet opp bistanden til denne regionen. Som for andre land har motivasjonen ikke bare vært å stanse uhemmet migrasjon, men også spredningen av islamsk terrorisme, noe vi her hjemme ble direkte berørt av i 2013 da et angrep på Statoils anlegg i Algerie førte til tap av norske liv.

I Libya inngikk EU avtale med en regjering i Tripoli som har begrenset kontroll over landområder, og er avhengig av diverse militser for å overleve. Akkurat nå kjemper de mot styrkene til General Khalifa Haftar, som er basert i den østlige del av Libya og får støtte fra Egypt, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater. Landet har vært ustabilt siden den tidligere makthaveren Gaddafi mistet makten og ble drept i 2011.

Italia foreslo derfor å opprette grenseposter i det sørlige Libya, et område kontrollert av militser som ofte er i strid med hverandre. Også landene sør for Libya har problemer med å kontrollere sine grenseområder, men autoritære statsledere har gitt løfter om å utøve migrasjonskontroll mot sårt tiltrengt økonomisk støtte fra Europa.

Denne type «outsourcing» betyr at Europa har fått noen uvanlige og lite kontrollerbare grensevakter.

I Sudan har migrasjonskontrollen for en stor del blitt utøvd av militser i allianse med regimet i Khartoum. Dette er styrker som var ansvarlig for kraftig voldsbruk, og for at store befolkninger ble fordrevet fra sine hjem under krisen i Darfur i 2003–2004. De patruljerer grensen til Libya og gir seg ut for å stoppe migranter fra å dra nordover, mens de samtidig smugler folk inn i Libya i samarbeid med aktører på andre siden av grensen.

De samme styrkene (Rapid Support Forces -RSF) har også vært aktive på grensen mellom Sudan og Eritrea. Studier som er gjort i regi av et samarbeid mellom universiteter i Sudan og CMI/Universitetet i Bergen, viser at eritreere og andre (inklusive syrere) fortsetter å dra gjennom Sudan, men til høyere pris, på nye ruter og med større risiko.

Og mens Sudan har fått støtte fra EU for å «håndtere» migrasjon, har de samtidig hatt et regime som, med sin brutale politikk og en skakk-kjørt økonomi, har skapt strømmer av sudanere ut av sitt eget land: I 2014–2016 kom det 9.300 sudanere til Italia, og i 2017 kom 20 prosent av alle som fikk politisk asyl i Frankrike fra Sudan.

En rapport fra Clingendael-instituttet i Nederland («Multilateral Damage», 2018) bekrefter noen av tendensene vi har sett i Sudan. For det første har det oppstått nye migrasjonsruter, farligere og mer hemmelige, og derfor også dyrere og mer kriminalisert. Antall migranter har gått ned, men mye tyder på at tallet på dem som dør underveis har økt.

For det andre trues stabiliteten i landene ved at tallet på nokså ustyrlige militsgrupper øker. Noen av dem profitterer på å stanse migranter, andre på å smugle dem nordover, men nokså mange driver med begge deler. I Niger har forbudet mot migrasjon forstyrret den skjøre balansen som ble opprettet da tuareg- og tubuopprørere i den nordlige del av landet sluttet fred med regjeringen.

Lokaløkonomien har blitt forverret, og nye militser har oppstått i
grenseområdene. Felles for alle land er at væpnede grupper utenfor statens kontroll blir mektigere og utgjør en sikkerhetstrussel.

I Sudan har de siste ukenes politiske utvikling brakt RPS-lederen Hemetti til makten som nestkommanderende i Det Militære Råd, som nå forhandler med demonstrantene om en ny regjering. I Libya er begge partene i krigen om hovedstaden Tripoli avhengig av allianser med militsgrupper. Mange av dem holder migranter og flyktninger i forvaring med bruk av tortur og utpressing, før relativt få (knappe 500 i de tre første månedene i år) blir transportert videre til Europa.

I en desperat bønn om hjelp fra EU truer statsministeren for regjeringen i Tripoli med at så mange som 800.000 vil krysse Middelhavet hvis Libya bryter helt sammen. Dette er sannsynligvis en kraftig overdrivelse, både fordi det neppe er så mange flyktninger og migranter med ønske om å dra til Europa i Libya akkurat nå, og fordi båttrafikken er organisert av mafialiknende organisasjoner, som kan bli oppløst om det politiske kaos forsterkes. Men det sier mye om sårbarheten til de avtaler som er inngått.

De fleste europeiske land er klar over risikoen knyttet til «eksternalisering» av grensekontrollen, men migrasjonsområdet preges i hele Europa av det som kalles realpolitiske betraktninger. Hovedmålet er å få ned tallet på migranter og asylsøkere til Europa.

Når vi blir mindre opptatt av utilsiktede konsekvenser, skyldes det nok også at europeisk migrasjonspolitikk gir seg ut for å svare på alle bekymringene våre: Ikke bare migrasjon, men også sikkerhet, stabilitet og terrorisme – basert på en antakelse om at menneskesmugling, narkotikahandel, våpenhandel og terrorisme drives av et konglomerat av mafialiknende organisasjoner, og at dette er til skade for lokalsamfunn i regionen.

Men de fleste menneskesmuglerne ser nok ikke på seg selv som kriminelle, og deres aktiviteter skaper også positive ringvirkninger i mange lokalsamfunn langs grensene.

Før Gaddafis fall, da migranter fra mange afrikanske land dro for å jobbe i Libyas oljedrevne økonomi, var assistanse til migranter del av den formelle økonomien. Nå betraktes dette som kriminelt. Resultatet kan lett bli at deltakerne etter hvert blir engasjert i destabiliserende aktiviteter, inklusive opprør og terrorisme.

Mange europeiske politikere ser nok at avtalene som inngås styrker krefter vi helst ikke vil assosiere oss med, enten det er en stadig mer autoritær president i Tyrkia eller militsgrupper i Sahel-området.

Men spørsmålet vi må stille, er om en slik politikk er liv laga i et lengre perspektiv. Da tenker jeg ikke bare på de store menneskelige lidelsene den medfører, men også på om vi er med på å støtte opp om en utvikling som etter hvert kommer til å skyve enda flere folk i retning Europa.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg