Jeg vil med dette oppfordre alle kvinner som lever i en voldelig relasjon om å komme seg ut av den. Selv rømte jeg til Krisesenteret i Bergen med mine barn for snart tre år siden. Både jeg og barna led. Etter mange år med psykisk terror, og som etter hvert også ble fysisk ­mishandling, skjønte at jeg at ansvaret om å få meg og barna ut av min eks-manns regime lå på meg.

Barna led, det gikk ikke lenger bare ut over meg. De opplevde at faren ødela tingene deres i raseri og de, i likhet med meg, var i konstant angstberedskap.

Alt var alltid min feil

Man gjør så godt man kan så lenge man kan. Man tenker at hvis jeg bare skjerper meg så blir alt bedre. For alt var alltid min feil. Men til alle kvinner der ute som lever i en voldelig relasjon: Det blir aldri bedre. Det er ingenting du kan gjøre for at livet med voldsutøver skal bli bedre. Det er fordi det ikke er hos deg feilen ligger. Det eneste du kan gjøre er å redde deg selv og barna dine ut av volden, om den er fysisk eller psykisk. Det er ditt ansvar.

Til alle kvinner der ute som lever i en voldelig relasjon: Det blir aldri bedre.

Mange blir værende i voldelige relasjoner fordi de tror at det ikke er hjelp å få. Det er ikke riktig, det finnes mange instanser og institusjoner som er klare for å hjelpe, men de kan ikke hjelpe deg hvis de ikke vet om deg. Det første du bør gjøre er å kontakte fastlege. Det var fastlegen min som fikk snøballen til å rulle da jeg begynte å planlegge min og mine barns flukt. Familievernkontoret var også til uvurderlig hjelp og hjalp meg å se ting klart.

Snakk med barnevernet

Ring nærmeste krisesenter og få hjelp og råd. Skaff deg advokat. Snakk med ­barnevernet. Jeg vet dette kan virke skremmende, men når en mor redder sine barn ut av et voldelig hjem og søker hjelp og støtte, så er barnevernet der for å hjelpe. Jeg ba barnevernet om hjelp til å trygge barna mine etter alt det vonde de hadde opplevd og i prosessen med å skape et nytt liv for dem. Gjennom barnevernet fikk jeg hjelp fra senter for familieveiledning til å gjøre nettopp det. Kontakte politiet. Be om voldsalarm og besøksforbud.

Krisesenteret i Bergen ble vår redning, en trygg havn der jeg kunne sortere tanker og følelser, og for første gang på mange år få kontroll over eget liv. Der ble jeg og barna møtt med varme og forståelse og en medmenneskelighet som den dag i dag får meg til å gråte. De ansatte og frivillige på krisesenteret har et bredt spekter av kompetanse og er klar til å hjelpe.

Du er sterkere enn du tror

Å bryte ut er ikke lett. Det er kanskje det vanskeligste du gjør i livet. Men du skylder barna dine et trygt og godt liv. Du er sterkere enn du tror! Se deg ikke tilbake, fokuser på barna dine. Hvilke signaler ønsker du å sende til dem? Vil du at din datter skal vokse opp i den tro at det er greit å bli fysisk og psykisk mishandlet? Vil du at din sønn skal vokse opp og bli en voldsutøver, fordi han har lært det hjemme?

Hvordan ønsker du at barna dine skal fungere i sine egne relasjoner som voksne? Den onde sirkelen må ikke få sluttes, den må brytes. Det er ditt ansvar.

Vil du at din sønn skal vokse opp og bli en voldsutøver, fordi det har han lært hjemme?

Det finnes et liv etter volden. Barna mine og jeg har det trygt og godt i dag og lever et nytt liv i frihet. Men skyldfølelsen jeg lever med overfor barna er stor. Jeg føler jeg har bidratt til å frarøve dem en uskyldig barndom slik barn skal ha og som jeg selv hadde. For noen måneder siden spurte sønnen min meg: Mamma, hvorfor dro du ikke før? Hadde du dratt før, hadde vi sluppet å oppleve så mye vondt.

Det spørsmålet kommer en dag fra barna dine, og det må du svare for.