En vekkerklokke

Det er ikke mannen med sprøyter og arr som gjør meg forbannet, men kommunen, sosialbyråden og menneskers manglende empati.

Publisert Publisert

GI OMSORG: Ikke skyv problemene i Nygårdsparken under teppet, er Maria Igland (15) sin bønn til byråd Eiler Macody Lund. Foto: EIRIK BREKKE

Debattinnlegg

  • Maria Igland
    15 år
iconDenne artikkelen er over fem år gammel

Klokken var over elleve om kvelden da jeg kom over en artikkel om stengingen av Nygårdsparken. Jeg kjente det stakk litt, magen veltet seg i misnøye. Det var min vekkerklokke som fortalte meg at et av Bergens mest essensielle problemer ikke er blitt løst, bare dyttet under teppet og glemt bort.

«Nygårdsparken har vært en skam for oss alle,» er ordene sosialbyråd Eiler Macody Lund bruker i artikkelen jeg fant på BA. Jeg kjenner jeg blir trist, rett og slett uvel. Nygårdsparken er en skam, men ikke på grunn av det mange tror. Det er en skam fordi en gruppe er blitt glemt, dehumanisert og hetset uten noen form for forståelse.

Skam over byen

Folkene som har vandret rundt i Nygårdsparken halv fire om natten er ikke skammen jeg bærer over byen jeg bor i. Den stakkars mannen med arr etter sprøyter er ikke mannen som gjør meg forbanna, heller ikke kvinnen som kommer sjanglende bortover fortauet. Det er kommunen, sosialbyråden og menneskers manglende evne til å vise intellektualitet og empati.

For hva innebærer det egentlig å løse denne problematikken vi står ovenfor? Er det parken som burde ha blitt stengt uten videre, eller denne menneskegruppen som burde fått hjelp, i stedet for å bli dyttet vekk fordi Nygårdsparken får bergensere til å rynke på nesen? Er det sånn at disse menneskene ikke skal få hjelp, fordi de har tilhørt en park som bærer usunne assosiasjoner?

Les også

- Vi har mistet tryggheten vår

Må fortrenge

Det er i ren fortvilelse at fingrene mine glir over tastaturet. Jeg må fortrenge uretten rundt meg. Jeg må fortrenge at mennesker som trenger hjelp blir kastet ut av Bystasjonen og får tilskrevet en bot på tusener av kroner. Hva er riktig med dette? Hvorfor er kompleksiteten bak situasjonen ikke studert og forstått?

Politikken som føres er ikke en samfunnsutvikling som tar forståelse og kompleksiteten med i betraktning. Det er derimot et politisk konsept som bygger på konservatisme og menneskets ignoranse.

Menneskene i Nygårdsparken trenger hjelp. De trenger at noen er villig til å høre på dem og faktisk forstå situasjonen de befinner seg i. Privilegiet vi nordmenn bor under består blant annet av at vi har krav på hjelp når det behøves. Som mennesker er vi avhengig av omsorg, men hvorfor er denne faktoren plutselig ikke inkludert når det er snakk om folkene i Nygårdsparken? Ser vi ikke lenger menneskers verdi og essensielle behov som reelle, kun basert på det fattige grunnlaget at de har tatt del i Nygårdsparken?

Som mennesker er vi avhengig av omsorg, men hvorfor er denne faktoren plutselig ikke inkludert når det er snakk om folkene i Nygårdsparken?

Manglende respekt

Stengingen av Nygårdsparken har gode intensjoner. Spørsmålet knytter seg til veien videre, for hvor i all verden forventer man at langerne skal ta veien? De er desperate, og harde ungdomsmiljø finnes det nok av. Ungdommer som virkelig sliter, som virkelig trenger hjelp, er en offergruppe for narkotika. De er de potensielle kundene disse langerne kan utnytte seg av. Hvem i all verden skal ta på seg det ansvaret da? Hvordan skal foreldre med ungdommer kunne skjerme dem fra et miljø som er spredt overalt, og som ikke blir kontrollert?

Min dypeste sympati og omsorg går ut til nettopp denne minoritetsgruppen. Den gruppen som vi burde ha hjulpet, de menneskene som trengte hjelp, men ble nedprioritert. Stengingen av Nygårdsparken symboliserer ikke ansvar eller et formål om avrusning og hjelp, men viser at kommunen skulle tatt hånd om problemene for over tyve år siden.

Narkomane i Norge blir ikke behandlet med respekt og forståelse. De blir behandlet som en sverm med fluer du jager med fluesmekkeren. De blir latterliggjort og hetset uten mål og mening.

Les også

«Jeg blir så frustert»

Et rettferdig samfunn

Det er på det grunnlaget at jeg ber disse kyniske assosiasjonene og irrasjonelle holdningene ta slutt. Ikke møt disse menneskene med liten forståelse og sympati. Skammen ligger ikke hos Nygårdsparken eller de menneskene som har tatt del i den. Den ligger hos de menneskene som skulle ha gjort noe, som hadde kapasitet og muligheten for å tilby tilstrekkelig hjelp.

Så kjære Eiler Macody Lund, ikke skyv problemene under teppet. La ungdom og barn få vokse opp i et samfunn hvor vi vet at rettferdighet og medmenneskelighet blir praktisert. La mennesker få være mennesker, uten urettferdigheten og skammen som er på narkomanes skuldre. Gi dem tilgang til hjelp, forståelse og omsorg. Ikke gjem ansvaret ditt vekk, gjør noe med det. La dette være en skikkelig vekkerklokke.

Publisert
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg