En lærer vender tilbake

DEBATT: I 1986 hadde jeg ikke mer å gi til elevene, og sluttet. 25 år senere har jeg vent tilbake, og møter en skole med et rapporteringsregime som tar pusten fra en gammel pedagog.

Publisert Publisert

terje.jpg Foto: Gidske Stark

Debattinnlegg

  • Terje Angelshaug
    Tidligere leserombud, Bergens Tidende
iconDenne artikkelen er over seks år gammel

**Vi har fått en ny utdanningsminister** - også han skal gjøre skolen bedre. Samtidig har rådmannen i Askøy, kommunen jeg er så heldig å bo i, varslet at han mangler 71 millioner på å få budsjettet til å gå opp. Lokalpolitikere varsler nye nedskjæringer. Avstanden mellom politisk retorikk og realitet synes bare å øke

Jeg sluttet som lærer i ungdomsskolen i 1986. vendte tilbake i 2011. Fra utsiden kunne jeg i disse 25 årene følge med på stadige politiske oppgjør om skolen. De stridende parter og partier syntes bare å være enige om dette ene, at skolen var for dårlig, at lærerne var for dårlige og at handling var påkrevet.

I 1986 følte jeg at jeg ikke hadde mer å gi elevene. Batteriene var flate. Som lærer må du gi av deg selv hele tiden. Makter du ikke det, kan du ikke fungere godt i jobben. Etter 25 år i journalistikken, bød anledningen seg til å vende tilbake til ungdomsskolen. Jeg tok sjansen på comeback, ikke minst for å se hvordan tilstanden nå var, etter så mange års politisk innsats for å heve kvaliteten.

Jeg møtte en skole der presset på de ansatte er langt større og hverdagen mye mer krevende enn for 25 år siden. Kravene er strammere, men samtidig er ressursene, i alle fall i Askøy kommune, knappere.

Friheten til å finne gode løsninger for elever som sliter, er mindre enn den var. Når alle er pliktig til å gå på skolen, må den kunne gi alle muligheten til å lykkes — med noe. Skal skolen klare å nå det målet, må handlefriheten lokalt bli større. Det rapporterings- og dokumentasjonsregimet som er innført, og som tar pusten fra en gammel pedagog, virker i motsatt retning.

Mange av kollegene mine føler seg nedvurdert som yrkesgruppe. Når politikere snakker om behovet for bedre lærere, opplever de det som en dom over den jobben de gjør. I siste valgkamp hadde alle partier nådd frem til den erkjennelse at gode lærere er viktigste forutsetning for å skape en god skole.

Men en skaper ikke gode lærere ved stadig å gi dem beskjed om at de burde gjøre en så mye bedre jobb. Hvilken status læreryrket har og hvor god rekrutteringen til yrket blir, henger ikke minst sammen med hvordan politiske ledere omtaler ansatte i skolen.

Jeg tror slett ikke at skolens største problem er faglig svake lærere. Jeg ser at det kollegiet jeg er del av i dag, jobber hardere og mer systematisk enn vi gjorde på 70- og 80-tallet. Forskjellen er særlig tydelig i oppfølgingen av elever som av ulike grunner, sliter med å lykkes på skolen.

Men ressursene er knappe og antallet diagnoser er blitt så stort. I løpet av tiden jeg var ute av skolen, har det norske samfunnet forandret seg dramatisk. Disse forandringene slår inn i skolen ved større sosiale og psykiske problemer hos mange elever.

Mine kolleger er meget godt skolerte i sine fag, men skal skolen bli bedre for alle elever, må politiske myndigheter revolusjonere måten de mange sårbare elevene blir fulgt opp på. Mitt inntrykk, og manges erfaring, er at samspillet skole, barnevern, PP-tjeneste, Bup og så videre fungerer langsomt og dårlig. Lærere må forholde seg til en rekke kompliserte personlighetsforstyrrelser som de ikke er utdannet for å håndtere, og de får lite eller ingen hjelp fra dem som har kompetansen.

Fagfolk på barn og unges psykiske helse må ut i skolen, ikke sitte forskanset på kontorer langt borte fra der livet leves. Psykiske problemer rammer alle typer elever, de faglig flinke også. Jeg ser hvordan de kan lukke seg, og jeg vet ikke hvordan jeg skal nå dem.

Slike opplevelser var en av årsakene til at jeg i sin tid sluttet som lærer. Det er skuffende at samspillet mellom instanser som skal ivareta disse ungdommene, ikke fungerer bedre.

Gjensynet med skolen har vært særlig gledelig på ett punkt, møtet med unge, dyktige lærere som tross synkende status for verdens viktigste yrke, satser på formidling av kunnskap til nye generasjoner. Jeg håper de vil bli møtt med større respekt enn sine aldrende kolleger. Hvis ikke, tror jeg de finner seg noe annet å gjøre.

Publisert

Sakene flest leser nå

  1. Dette synet møtte Rune da han løftet overmadrassen på hotellet i Bergen

  2. Mann slått ned og sparket i natt

  3. – Slik gikk det med Bergens rusmiljø under pandemien

  4. Her ble bobilen og personbilen stående bom fast: – Det var litt uventet, kan man si

  5. – Må vi ha med Bruce Springsteen for at BT skal bry seg?

  6. Hva kommer ungene dine egentlig til å huske fra ferien? Noe helt annet enn deg, tror Andrine Bruland.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg