Følelser kan ikke låses inne

Der nede på den store fotballbanen står flere gutter og ser opp mot vinduet. Jentene fniser og ler.

NESTEN VANLIG: Hadde jeg ikke visst bedre, kunne dette vært skildringer fra et hvilket som helst jentefellesskap, skriver innsender. Arkivfoto: Gidske Stark

Debattinnlegg

Kvinnelig fadder
Wayback - fadderordning for tidligere innsatte

Fire mennesker står ved porten utenfor en syv meter høy mur. Vi venter på at porten skal låses opp. «Hallo» sier betjenten i callinganlegget». «Wayback» svarer en av oss. Jeg er en av to faddere. En fadder i Wayback må ha soningserfaring og være hundre prosent ferdig med kriminalitet og rus. En fadder har et genuint ønske om å være den sunne vennen som gir gode råd, som en selv har erfart er kloke på veien mot et nytt liv.

Porten åpner seg, og vi går gjennom slusen til neste port. Den også åpner seg, og vi går mot vakten. Telefonene våre må legges igjen, og sikkerhetsrutiner må gjennomføres. Vi får utlevert hver vår alarm, og så er vi klare.

– Hvor begynner dere, sier betjenten bak glassveggen.

– På avdeling C, på kvinneavdelingen, svarer vi.

På veien dit lyser en gul jerndør med vindu opp i mørket denne novemberkvelden. Vi blir låst inn gjennom flere dører og til slutt inn på boenheten for jentene.

Les også

Les tekstene fra Bergen fengsel

I sofaen i fellesstuen sitter to jenter i slutten av 20-årene. Det er litt kaldt, og de har tatt dyner rundt seg til ettermiddagsstunden foran TV. Vi spør om å få en kaffekopp. Det mangler ikke på respons. Den ene jenten er livlig og søt og tilbyr med en gang det hun har av varm drikke. Etter hvert kommer to andre jenter og tilbyr traktekaffe. Kaffen og teen går av deres eget budsjett. De har rundt 600 kroner uken de kan handle for, det skal dekke det de trenger utenom mat. Vi blir takknemlig over gjestfriheten siden de har lite å rutte med. Av sikkerhetsmessige årsaker kan vi ikke ta med noe inn.

Vi samles rundt bordet. To faddere og tre kvinnelige innsatte. Vi spør hvordan det går. Praten går livlig. Hverdagslige utfordringer blir luftet, refleksjoner over livet etter soning spirer frem, og morsomme historier får plass. Latteren runger. Det snakkes om innestengte følelser og emosjonelle behov. Regler om parforhold i fengselet er ett av temaene. Det blir ikke så godt mottatt dersom to av ulikt kjønn skulle forelske seg. Det er lite kontakt mellom de mannlige og kvinnelige innsatte. De kan treffes på skole eller på verkstedet på dagtid, ellers er det låste dører mellom dem.

I denne fasen av besøkene ønsker vi faddere å bli bedre kjent med dem rundt bordet. Først og fremst være en tilgjengelig venn og støtte og bryte opp den monotone hverdagen bak muren. Vi får tilbakemeldinger fra den ene jenten om at det er motiverende å se at det er mulig å endre seg, og at det faktisk går bra med noen som har sittet inne før.

Hun har allerede vært her et år og har noen år igjen. Hun prater reflektert rundt dårlige veivalg i livet. Hun fremstår som utadvendt, smart og pen i ansikt og stil. Under andre forhold kunne hun sklidd rett inn i en rolle som bankfunksjonær eller sykepleier.

Les også

Vinnerteksten fra Bergen fengsel: En tapt barndom

Kaffekoppene blir fylt på av ivrige hender, praten går videre. Vi snakker om Waybacks tilbud, om vårt absolutte krav til medlemmer om å være rusfri og ferdig med kriminalitet. Vi snakker om at vi ønsker å fylle fritiden til dem som løslates med positive aktiviteter som gir mestringsfølelse og tilhørighet i en sunn vennegjeng. Betydningen av et meningsfullt arbeidsliv eller målrettet utdanningsforløp i prosessen mot en varig endring.

Vi forklarer at vi ønsker å være der for dem utenom kontortid og tilgjengelig når de mørke tankene kommer snikende. Vi ønsker å være den trygge stabile vennen som gir råd. Vi ønsker å være en motvekt til det miljøet som de kommer fra. Vi har selv erfart at disse miljøene kan ha en magnetisk tiltrekningskraft når en slipper ut, møter på motgang og savner et sosialt nettverk.

Mens vi sitter og prater, reiser plutselig to av kvinnene seg opp. De løper inn på den ene kvinnens celle og henter et minianlegg og plasserer det i vinduet ut mot luftegården. Det er tid for guttenes lufting. Der nede på den store fotballbanen står flere gutter og ser opp mot vinduet. Høyttaleren rettes mot den lille lufteåpningen med gitter i vinduet. Jentene fniser, ler og samler seg i vinduet. Det vinkes gjensidig igjennom vinduet. Hadde jeg ikke visst bedre, kunne det vært skildringer fra et hvilket som helst jentefellesskap.

Det får meg til å tenke på at mye kan låses inn: Mennesker, behov og relasjoner, men ikke følelser. Whitney Houstons sang «I Will Always Love You» settes på for fullt og fyller boenheten og luftegården nedenfor med romantiske toner.