En samtale mellom to små gutter ga meg tilbake troen på meg selv

Tenk at en rullestol og en datamaskin kan bety så mye for en liten gutt.

«Jeg tenker på hvor mye barna har mistet de siste seks årene. Men min lille gutt vet ikke om noe annet enn en syk mamma», skriver ALS-syke Vivian Brosvik.
  • Vivian Brosvik
    ALS-rammet, Bergen
Publisert Publisert
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Hver dag kjemper jeg meg opp, tar på meg et smil selv om jeg egentlig har lyst til å gråte. En ny dag betyr en ny motbakke. Idet jeg tror jeg har nådd toppen, dukker det opp en ny. Hver dag ser jeg på barna mine, og hver dag føler jeg på det: Hvor mye de har mistet de siste seks årene, og hvor mye jeg skulle ønske jeg kunne skru tiden tilbake.

En liten gutt ser på meg og smiler, og alt jeg klarer å tenke på, er hvor mye han er blitt frarøvet. Men han vet ikke om noe annet, for ham er det helt naturlig med en syk mamma. Mens jeg sitter og tenker på alt jeg ikke kan gi ham, tenker ikke han over det. Alt som betyr noe for ham, er at mamma sitter i stolen hjemme når han kommer fra skolen.

Det viktigste for ham er at mamma er der, og i går skjønte jeg for første gang at det faktisk er godt nok. Jeg har vært så opptatt av mitt eget tap at jeg ikke har sett det, min egen sorg har gjort meg blind. For det er bare jeg som gråter over alt han aldri har fått, en liten gutt går ikke rundt og synes synd på seg selv. Han er fornøyd bare han får oppmerksomhet, og med en mamma som hver dag sitter i en stol, får han nettopp det.

For er det en ting jeg nå kan gi ham, så er det tid. Der jeg før hadde hundrevis av baller i luften, kan jeg nå være hundre prosent til stede. En liten gutt ser bare de tingene jeg fortsatt kan gjøre, og for ham er det mer enn godt nok.

Vivian Brosvik finner lyspunkter i den tunge tiden som ALS-pasient.

I går hadde en liten gutt en venn på besøk, og det var da jeg skjønte hvor mye det lille jeg fortsatt kan gjøre, betyr for en liten gutt. For en samtale mellom to seksåringer fylte meg med en varme. Gjennom to små barn fikk jeg tilbake en stor del av meg jeg trodde jeg hadde mistet for godt.

De ga meg tilbake troen på meg selv, troen på meg selv som mor.

Tenk at en rullestol og en datamaskin kan bety så mye, men det gjør det for en liten gutt. «Mamma kan styre TV-en med datamaskinen, det er så kult», fortalte min lille gutt til sin nye venn. «Og hun kan kjøre rullestolen med meg på», fortsatte han.

Selvfølgelig måtte jeg demonstrere begge tingene for en storøyd kamerat, en liten stue ble fylt med barnelatter.

Men det som rørte meg aller mest, var da kameraten ble hentet. En samtale i gangen fikk tårene til å komme.
«Din mamma er kjempekul», hørte jeg kameraten si. Det var da det kom fra min lille gutt, en setning som gjorde mammahjertet helt igjen:

«Ja, hun er verdens beste mamma.»

Teksten ble først publisert på innsenderens blogg, mammapaahjul.

Publisert

Les mer om dette temaet

  1. Hver kveld får hun høre ordene som får henne til å kjempe videre

  2. Så lett kan du gjøre livet bedre for folk rundt deg

  3. ALS-syke Ragnhild Nyhus har et siste ønske

  4. – Dette er veldig, veldig stort for meg

  1. Mamma
  2. rullestol
  3. Livet
  4. ALS
BT anbefaler

Mann døde i arbeidsulykke

En mann i 60-årene omkom i Vik i Sogn.

LES SAKEN