Grenfell Tower - et grelt symbol på ulikhet

Brannen i London som krevde 79 menneskeliv, har utløst en nødvendig debatt om ulikhet.

Nå står skjelettet av utbrente Grenfell Tower igjen som et rungende symbol på forskjeller mellom fattige og rike. En kommunal sosialblokk med 24 etasjer var hjem for om lag 400 av byens svakere stilte - midt i et av Londons fineste strøk. Byggets fasade ble pusset opp i fjor, angivelig for å virke mindre skjemmende for et velstående nabolag.

Manglende brannsikring av bygningen var kjent. Nå har det fått skylden for det fatale utfallet. Ifølge The Times 16, juni hadde det kostet bydelsrådet 55.000 kroner ekstra å bruke et brannsikkert materiale.

Den labre interessen for de fattiges sikkerhet har fått det til å rakne for ofrenes støttespillere, som stormet rådhuset i Kensington og Chelsea med krav om at statsminister Theresa May må gå. Stemningen gir assosiasjoner til sinnet som spredte seg til et hundretalls byer i hele verden i 2011 med Occupy-bevegelsen da banker som hadde bidratt til finanskrise ble reddet med skattebetalernes penger.

I januar kunne Oxfam, en britisk bistandsorganisasjon, presentere en rapport som sier at verdens åtte rikeste menn eier like mye som halvparten av jordens befolkning. At forskjellene mellom rike og fattige øker globalt, har ledet til et krav om en økonomi for verdens 99 prosent - ikke bare verdens 1 prosent rikeste.

Selv om Norge er ansett for å være verdens rikeste og likeste land, ser ulikhet ut til å bli et hovedtema i årets valgkamp. Jonas Gahr Støre har varslet at Arbeiderpartiet mener Norge står overfor en bekymringsfull vekst i forskjeller mellom rike og fattige. Høyre mener Arbeiderpartiet overdriver, selv om de erkjenner at det er grunn til å følge med.

Politikerne bygger sine konklusjoner på GINI-indeksen, verdens fremste mål for ulikhet mellom husholdningers inntekt og formue. Men hva er det indeksen ikke sier noe om?

Ny kunnskap om skjulte formuer og inntekter i skatteparadiser gir grunn til å tro at ulikheter er langt større enn indeksen gir inntrykk av. Vi vet lite om hvor mye verdier som finnes skjult i skatteparadiser, men ti år med lekkasjer og ny forskning har gitt oss noen holdepunkter.

Panama Papers, verdens største lekkasje av sensitivt materiale fra 2016, ga et vindu inn til et eget system – kall det gjerne «system 1 prosent». Lekkasjen illustrerte hvor vanlig det er for velstående å etablere nettverk fra skatteparadiser som består av anonyme selskaper, truster, fond og bankkontoer. Billetten inn er dyre honorarer til advokater, bank- eller investeringsrådgivere. Her kontrollerer de penger, aksjer, kunst, eiendom, yachter og andre verdier. Manglende kontrollmuligheter har vist seg å føre til at mange har falt for fristelser som skatteunndragelser. Nå er det ikke lenger mulig å stikke hodet i sanden for konsekvenser av skjult eierskap.

Nå vet vi at systemet blir misbrukt i langt større grad enn tidligere antatt. En tidlig lekkasje fra 2007 fra en eneste bank i Liechtenstein viste at 1400 personer fra ulike land unndro skatt for tilsammen 32 milliarder norske kroner. Det var første gang europeiske politikere for alvor fikk øynene opp for omfanget av unndragelser i utlandet.

Siden har lekkasjer som Lux Leaks, Swiss Leaks og Panama Papers resultert i flere tusen etterforskninger for ulike forhold verden over. De beste tallene vi har, tilsier at stater går glipp av 1600 milliarder kroner årlig på grunn av skjulte formuer (Zucman 2015). Det er verdier som havner utenfor statistikken og dermed ikke fanges opp av Gini-indeksen.

Det er klart at ikke alle som bruker skatteparadiser er kriminelle. Men nå vet vi at misbruk ikke bare er knyttet til «noen få råtne epler» - et vanlig forsvar for bruk av skatteparadiser.

Vi vet også at de som misbruker systemet oftere enn antatt er representanter for en global økonomisk og politisk elite. En Oslo-ordfører, president Putins nærmeste krets, kinesiske kommunistledere, en fransk budsjettminister og fotballstjernen Mesi har det til felles at de har unndratt skatt ved bruk av skatteparadiser. Italias tidligere statsminister Silvio Berlusconi avsluttet sin karriere med samfunnstjeneste på et aldershjem av samme grunn. Til og med kongelige har nylig måttet stille i retten. Mens prinsesse Christina av Mallorca gikk fri, ble mannen hennes dømt til mer enn seks års fengsel for korrupsjon.

Javel, men har det relevans for Norge? Alt tyder på det. I mai fikk vi en ny studie fra Handelshøyskolen NMBU, som bygger på materiale fra Panama-lekkasjer og innmeldte formuer og inntekter fra skatteparadiser til skattemyndighetene. Ifølge studien unndrar de vel 1000 rikeste husholdningene i Skandinavia en tredjedel av den skatten de skulle ha betalt. Det samme gjelder bare tre prosent i resten av befolkningen.

Skattedirektør Hans Christian Holte meldte tidligere i år (Aftenposten 7. februar) at skatteetaten jobber med mer enn 200 saker etter Panama Papers og Bahamas Leaks fra 2016 for brudd på informasjonsplikt til skattemyndighetene. Til sammen 1900 nordmenn meldte inn skjulte midler til frivillig retting fra 2007 til 2016.

Lekkasjer og frivillige oppgitte verdier de siste årene tilsier ifølge skattemyndighetene at en typisk norsk skattunndrager er en velstående mann i 50-årene fra Østlandet. Skattedirektør Hans Christian Holte har varslet at rådgivere ser ut til å ha spilt en aktiv rolle i sakene de har kartlagt så langt. I forrige uke fikk vi et regjeringsoppnevnt utvalg som skal se nærmere på tilretteleggernes rolle.

Alle lekkasjene forteller at det er utfordrende å måle ulikhet globalt – og i Norge. Hvor mye skjulte verdier som ligger i anonyme selskaper og truster i advokatkontorer og banker i andre land, er umulig å vite. Det er rimelig å anta at vi bare har sett toppen av et isfjell. Bruk av skatteparadiser må derfor få større plass i norsk ulikhetsdebatt. Er GINI-indeksen moden for revisjon?

• Har du meninger? Send innlegg til debatt@bt.no og følg oss på Facebook!