Når vold går i arv

Hvordan kunne man hjulpet mammaen til å bearbeide sin vanskelige barndom, før hun førte den videre til sin lille gutt?

Publisert:

BARNDOM: Alltid skal du få meg i trøbbel, jeg skulle aldri ha fått deg, skriker moren. Den lille gutten har sluttet å gråte for lenge siden. Han er stor gutt nå, og store gutter gråter ikke, forteller innsender. Foto: Scanpix

Debattinnlegg

Hannah Grace Taylor
Nordnes

En liten gutt blir født. Navlestrengen kuttes og han er klar for verden. Gutten blir lagt på brystet til hun som skal bli den viktigste personen i hans liv. Han kjenner den varme, trygge huden til mammaen sin, hører lydene han kjenner så godt. Han kommer ut av den trygge magen i Norge, han har alle forutsetninger for å få et godt liv.

Etter noen dager drar gutten og mammaen hans fra sykehuset. Ammingen har gått fint og mamma stråler. Hun virker forelsket. Hun er forelsket. De kommer hjem. Gutten sover mye. Han ammer, får skiftet bleier og han sover.

Hannah Grace Taylor Foto: Privat

«Tiden går så fort når du får barn», sier de. Mammaen synes ikke at tiden går så fort. Hun kjenner seg tom for energi. Han har blitt seks måneder nå. Han har begynt å krabbe. Det er mye mer stress nå. Hun blir irritert på ham. Men moren hennes sier at det er helt naturlig å bli lei. Det var da hun også, for tretti år siden, med jobb og en liten jente hun var alene med.

Gutten skal begynne i barnehagen. Endelig, tenker mammaen. Hun har ikke jobb, hun er for sliten til det. Hun sliter med både ryggen og det ene kneet, og hun er helt kjørt. Faren til barnet er ikke til stede. Han viste seg noen ganger da gutten var nyfødt, men så ble det stille.

– Tilvenningen kan ta litt tid, sier barnehagepedagogen.

Det tar en stund. Etter noen måneder blir mammaen innkalt til foreldresamtale. De ansatte sier at gutten virker sint. Han mister lett kontrollen, hyler, gråter og slår de andre barna.

– Har det skjedd noe som kan forklare dette? spør de.

– Nei, ikke som jeg kommer på, sier mammaen.

Gutten og mammaen går hjem etter samtalen.

– Hvorfor holder du på slik? Ser du hvor mye styr du lager?, spør mammaen. Hun er frustrert. Hun orker ikke for mye stress.

Les også

Når diagnoser kamuflerer vold

Gutten og mammaen skal ha spagetti til middag. Gutten leker med spagettien når de spiser.

– Se, ha ha, slange, mamma!

Mammaen legger bestikket hardt ned i bordet. Hun stirrer på den lille gutten, peker mot ansiktet hans og ber ham om å slutte å tulle med maten. Men han hører ikke etter.

-Se, mamma. Masse slanger, ler han.

Mamma har fått nok. Hun lugger gutten sin hardt i håret og ber ham komme seg til helvete inn på rommet. Mørke hårstrå ligger igjen i håndflatene hennes. Gutten blir på rommet sitt.

Mammaen blir innkalt til flere foreldresamtaler. Barnehagen er bekymret. De vil koble inn PPT, sier de.

Hun husker veldig godt PPT fra sin egen barndom. Hun likte dem ikke. Det var da alt begynte. Utredninger, psykologer, barnevernet. Fosterhjem.

De kommer fra PPT. De har møter, mange møter.

– Hvilke rutiner har du for legging? Hvordan opplever du temperamentet hans? spør de. Mammaen svarer at hun legger ham stort sett når han er trøtt. At han er en rolig gutt, snill som dagen er lang. Hun vet at hun lyger, men det er bedre enn å få barnevernet på døren.

Mammaen synes ikke gutten alltid er så snill. Han er krevende. Han maser, skriker og slår når han ikke får viljen sin. Da hender det at hun blir så sint at hun sprekker. Hun vil ikke slå, men han må lære seg å høre på henne.

Noen ganger får hun dårlig samvittighet. Da tenker hun på sin egen mor. Selv om hun pleide å slå henne da hun var liten jente, var hun likevel verdens beste mamma.

Les også

Når barn er overgripere

Nå har det har skjedd. Det ringte en dame fra barnevernet. Mammaen til gutten blir kvalm. Hun er innkalt til møte. Bekymringsmelding. Hva skal det bety? Hun er da ingen dårlig mor. Det er ingen som trenger å bekymre seg.

– Alltid skal du få meg i trøbbel, jeg skulle aldri ha fått deg, skriker hun til den lille gutten.

Den lille gutten har sluttet å gråte for lenge siden. Han er stor gutt nå, og store gutter gråter ikke. Han sparker mammaen sin i leggen og løper opp på rommet sitt. Mammaen tenner opp en røyk i stedet. Akkurat slik som mammaen hennes gjorde da det var hun som skulle treffe barnevernet.

Den lille gutten begynte livet sitt med de beste forutsetningene han kunne få. Et velferdssamfunn, verdens tryggeste, rikeste og lykkeligste land. Generasjonssirkelen tar dessverre ikke hensyn til dette. Arv og miljø, sier man. Hva så når arven er et dårlig miljø? Hvordan kunne man hjulpet mammaen til å bearbeide sin vanskelige barndom, før hun førte den videre til sin lille gutt? Og får gutten nok hjelp til å bearbeide en traumatisk barndom, før han selv fører det videre til sine barn?

Ubehandlede barndomstraumer er en varslet katastrofe. Den snart tyve år gamle ACE-undersøkelsen er tydelig og den har vært tydelig i mange år. Traumer i barndommen endrer ikke bare barna som senere skal bli voksne rent psykologisk. Den endrer dem også fysiologisk og nevrologisk. Små hjerner under utvikling, er svært sensitive for stress. Barn som vokser opp i et hjem der de frykter mamma eller pappa, lever i en konstant stresstilstand. Dette er ødeleggende.

Barnevoldsutvalget kom i rapporten «Svikt og svik» med knusende kritikk til det offentlige tjenesteapparatet for håndtering av saker der barn har vært utsatt for vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt. Innholdet i rapporten bør bli obligatorisk kunnskap for alle som jobber med barn og i tillegg bør den være retningsgivende for utformingen, og aller helst reformen av tjenesteapparatet som skal håndtere disse vanskelige sakene.

Kunnskapen vi sitter med nå er klar. Barndomstraumer har store konsekvenser for enkeltindividet og for samfunnet som helhet. Produksjonstapet for samfunnet er enormt. Det gir barna økt risiko for blant annet depresjoner, kreft, hjertesykdom, kriminell atferd, rusmisbruk, arbeidsledighet, uførhet og selvmord.

Det man også vet, er at denne risikoen ikke stopper når barnet blir voksen. Ofte blir traumene videreført til neste generasjon.

Historien i teksten er fiktiv.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg