Du får ikke stemmen min denne gangen

Politikere på Stortinget ville aldri forstå hva jeg står midt oppi hver eneste dag. Det gjelder ikke dem, skjønner du, sa venninnen min.

VALGKAMP: Jeg har møtt mange gode, hardtarbeidende stortingspolitikere. Ofte har jeg lurt på hvorfor blir de så annerledes når det er valg, skriver Paal Andre Grinderud. Scanpix

Debattinnlegg

Paal André Grinderud
Forfatter og skribent

Nå er de i gang igjen. Jonas Gahr Støre og Erna Solberg diskuterer på NRK radio hvordan Bergen har blitt styrt siden kommunevalget for to år siden. Trine Skei Grande i Venstre kjører rundt i sin nye elbil for å sanke stemmer. Dagrun Eriksen i KrF er i gang på sin underfundige måte. Er det ikke en bobil, så er det noe annet. Heikki Holmås i SV deltar så godt han kan med et budskap som ofte drukner i det store havet. Frp holder på med sine sedvanlige debatter. Det blir rett og slett alt for mye for mange av oss velgere det som nå skjer av flørting fra politikerne.

Det store spørsmålet når alt kommer til alt er: Snakker de sant?

Paal Andre Grinderud Privat

Med tillatelse har jeg fått lov til å nevne en venninne av meg. Hun orker ikke mer lovnader som aldri blir satt ut i live. Hun strever så mye at hun ikke vet hvor hun skal gjøre av seg. Det å dra på ferie med de to barna hun elsker over alt på denne jord, er helt uaktuelt. Hun grubler på hva barna hennes skal fortelle når de kommer på skolen etter sommeren.

Venninnen min bytter TV-kanal når hun hører stemmen til Erna, Jonas, Siv, Trine, Knut Arild og Audun. Jeg forsøkte å spørre henne om hun ikke overdrev litt? Da svarte hun stille: Politikere på Stortinget ville aldri forstå hva jeg står midt oppi hver eneste dag. Det gjelder ikke dem, skjønner du, Paal.

Les også

Humoristisk gråværsmelding for hele valgkampen

Lyver politikerne foran hvert valg? Eller vet de ikke konsekvensene av hva de lover? Dette skal ikke jeg svare på. Jeg snakket nylig med en venn av meg som er psykolog. Han trodde ikke politikerne drev med bevisst løgn. Han sa at mange politikere snakker over seg. Og noen ganger må de vite at det de lover ikke kan gjennomføres. Jeg spurte hvorfor det er slik. Han smilte og ristet på hodet. Makt? Det er vel dét det koker ned til.

Norge er et demokrati, men hvordan kan vi vite at de vi stemmer på vil gjøre det de har lovet? Vi kan aldri vite det. Ofte skjer det det motsatte, og da kommer det mange unnskyldninger i ettertid.

Jeg har møtt mange gode stortingspolitikere. Hardtarbeidende mennesker. Det jeg ofte har lurt på, er hvorfor mange blir så annerledes når det er valg? Fra juni til september hvert fjerde år lover mer enn selv den rikeste nissen på Nordpolen kan innfri. Selv om de vet det på forhånd, skaper de håp hos dem som har minst i samfunnet. Det er ikke en ven handling mot medmennesker som allerede ligger nede og strever fra dag til dag.

Les også

Studie: De rikeste snyter mest på skatten

I mine stunder i Vandrehallen og på besøk i stortingskontorene har jeg møtt mange fine folk. Det som skremmer meg litt, er at når disse flotte folkene kommer i flokk, er det ikke så lett å finne ut av hva de egentlig mener. Da blandes og utvannes og gis det løfter til dem som aldri vil kunne oppnå privilegene som stortingspolitikere har.

Min venninne avsluttet vår samtale med følgene spørsmål: Si meg, er det sant at de som er politikere på Stortinget har subsidiert kantine? Jeg undersøkte det dagen etterpå. Det stemmer, sa jeg. Hun ristet på hodet. Hver eneste uke går hun til Frelsesarmeen og Bymisjonen for å ha nok penger til mat til barna sine. Husleien er høy, avklaringspengene lave.

Etter en stund sa hun noe jeg synes var en god idé: Hva om media kunne følge systematisk opp hva politikerne hadde sagt, og se om de følger det opp i praksis. Media skriver ofte om fattigdom, ofte i en form som ikke er helt korrekt. Media kunne virkelig sette politikere til veggs for at de ikke holdt det de lovet, avsluttet hun. Min venninne hadde måttet slutte å jobbe etter en stygg episode i livet som gjorde henne arbeidsufør.

Les også

Slik har vi forandret oss

En dag hadde hun møtt en lokalpolitiker som sitter på Stortinget. Hun hadde stoppet ham, spurt om han hadde tid til noen ord med henne. Han hadde ikke det akkurat da. Hun spurte om de kunne snakkes kort en annen gang. Han ba henne om å ringe sekretæren hans. «Du får ikke stemmen min denne gangen!», ropte hun etter ham. Han hadde stoppet opp. Sett på henne uten å si noe.

Jeg synes det var modig gjort. Hun ville bare si dette til stortingspolitikeren: Jeg har to barn og er økonomisk fattig. Prøv å huske meg og de andre som sliter.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg