Vi kan ikke være redde hele tiden

Det lønner seg å bare bekymre seg for det en kan gjøre noe med.

SAMARBEID: Det er viktig at EU lykkes med samarbeidet i Europol. Terror som våpen vil da miste sin kraft, som saltet når det møter vannet, skriver Torbjørn Wilhelmsen. Bildet er fra Paris. Rune Petter Ness

Debattinnlegg

Torbjørn Wilhelmsen
Styreleder, Europabevegelsen i Hordaland

Den skotske krimforfatteren Alistair MacLean kom i 1962 ut med boken «Frykten er mitt våpen». Ordspillet er blitt en klassiker, og opp gjennom årene har kriminelle, forskrudde og noen helt utilregnelige individer evnet å gi innhold til begrepet.

De siste årene har også enkelte tatt en spesiell forståelse av Koranen til inntekt for retten til å begå grusomme terrorhandlinger og spre frykt. De fleste ofrene er andre muslimer i muslimske land. Men angrepene i Paris og Brussel har tatt meningsløst mange liv blant uskyldige ofre i Europa. Effekten er ikke uteblitt: En ny undersøkelse som Europabevegelsen har gjort om hva folk mener er den største trusselen i Europa i dag, viser dette: Terrorisme 47 prosent, flyktningstrøm til Europa 15 prosent, internasjonal datakriminalitet 12 prosent, konflikter mellom stater i Europa 20 prosent, ingen av delene og ikke sikker seks prosent.

Partipolitisk tilhørighet spilte liten rolle, med unntak av Frp-velgere. Her var det nesten like mange som fryktet terrorisme (44 prosent) som innvandring til Europa (40 prosent).

Terrorangrepene sommeren 2016 sitter i blant folk flest. Det er ikke så rart at terrorfrykten kommer høyt på listen. Terroristene og deres grufulle handlinger fikk naturlig nok enorm eksponering i mediene. Det gikk så langt at det oppsto rykter om at myndighetene i USA advarte amerikanske borgere om å reise til Europa på grunn av terrorfaren.

Det er ingen tvil om at terroristene som ofret seg for sin vanvittige sak, lyktes med å spre frykt. Men hvis man kobler inn den analytiske delen av hjernen, så vil også amerikanere innse at det er mange ganger større sjanser for å bli skutt på åpen gate i USA enn å bli offer for gærne terrorister på Det gamle kontinent.

Samme analyse må vi gjøre i Norge. Terrorfaren er reell, og terrorisme skal bekjempes. Men sjansene for å bli et terroroffer er ytterst små – ikke bare i Norge, men i hele Europa. For en vestlending er det antakelig betydelig større risiko å kjøre fra Bergen til Voss enn å bli bombet av en forskrudd jihadist. Selv om frykten er et forferdelig våpen, må vi som samfunn og som individer ikke la oss skremme til isolasjon og vedvarende mistenksomhet.

Effektiv forebygging av terroraktivitet må skje både på lokalt, nasjonalt og internasjonalt plan. En av erfaringene fra terroraksjonene i Paris og Brussel er at politiet i de to landene og innad i Belgia ikke samarbeidet godt nok. Nylig hadde jeg et møte med den belgiske journalisten Guy van Vlierden i avisen Het Laatste Nieuws. Han er en av dem som kan mest om radikaliseringen som særlig fant sted i to ekstreme islamske miljøer i Belgia. Van Vlierden mener at så mange som opp mot 600 har reist fra Belgia for å ta del i krigen for ulike grupperinger i Syria. Disse fremmedkrigerne er selvsagt et stort problem i seg selv, men det er de som vender tilbake som har stått sentralt i de mest spektakulært grusomme terrorangrepene. Nå blir stadig flere jihadister stoppet før de får kommet seg ut av landet, og hjemvendte Syria-farere blir oftere hektet av belgisk politi. Det internasjonale nettverket av sikkerhetsfolk jobber stadig bedre.

I en rapport fra Europol, som Norge er tilsluttet, fra juli i år, gir Europol-sjefen ros til norske myndigheter for bidrag med viktig informasjon til arbeidet de gjør for å bekjempe terrorisme. I rapporten heter det blant annet at så mye som en tredel av dem som har reist fra Europa for å krige i Syria, har vendt hjem igjen. En annen bekymring som direktøren for Europol, Rob Waimright gjør seg, er de tiltakende nasjonalistiske, rasistiske og antisemittiske følelser som nå kommer til overflaten over hele Europa og som fører til høyreekstremistiske holdninger og aksjoner. Dette er miljøer som lenge har gått under radaren. Van Vlierden mener at belgiske myndigheter lot de ekstreme miljøene få holde på for lenge før de grep inn. Det er en dyrekjøpt konklusjon. Landene i Europa må stå sammen for å bekjempe voldelig ekstremisme, uansett ideologisk ferniss.

Les også

Ti tanker etter den brutale terroren i Nice

Hvilken holdning den enkelte skal ha til frykten for terrorisme, kan bare bestemmes av hver og en av oss. Men husk at det bare svarer seg å bekymre seg for det en kan gjøre noe med. Når Europabevegelsen setter «Sikkerhet og samarbeid» i bred forstand på dagsorden, er det fordi det er viktig å minne oss om at terrorbekjempelsen faktisk foregår uavhengig av grenser. Kun en effektiv samordnet nasjonal og internasjonal innsats kan bekjempe terroren som fenomen gjennom forebyggende sosiale tiltak og aksjon mot miljøer og terrorister in spe.

Derfor er det viktig at EU som vår nærmeste allierte og viktigste partner lykkes med samarbeidet i Europol. Terror som våpen vil da miste sin kraft, som saltet når det møter vannet.