Familieterapi er undervurdert

Når vanskene lusker i sjelelivet, skjer det alltid i samspill med nettverket rundt.

Publisert Publisert

BEHANDLES SAMMEN: Når man tenker på depresjon, angst eller liknende tilstander, dukker sjelden bilder av familieterapeuter opp på netthinnen, skriver innsenderne. Foto: Tero Vesalainen / Shutterstock / NTB scanpix (illutrasjonsfoto)

Debattinnlegg

  • Familieterapeut Øyvind Reehorst Kalsås, leder og familieterapeut Siv Sæveraas, nestleder
    For styret i Norsk Forening for Familieterapi, lokallag Vestland

Folk som sliter med psykisk sykdom, må vente altfor lenge på å få hjelp, skriver BT på lederplass 28.01.

Som bot for problemet foreslås flere avtalespesialister, altså flere psykologer og psykiatere som kan ta imot pasienter.

Det kan godt hende at det er en del av løsningen på problemet, men det finnes også andre yrkesgrupper som har kompetanse til å møte mennesker i krevende livssituasjoner. Hva med å snakke med en familieterapeut?

En familieterapeut er naturlig å gå til hvis du og din partner tenker at «Vi må lære oss å kommunisere bedre sammen». Men når man tenker på depresjon, angst eller liknende tilstander, dukker sjelden bilder av familieterapeuter opp på netthinnen.

Dette er jo individuelle problemer, er det ikke?

Ja, slike problemer har med individet og mentale faktorer å gjøre, men en forståelse utelukkende basert på individet er sjelden tilstrekkelig.

Når vanskene lusker i sjelelivet, skjer det alltid i en sammenheng der nettverket – de andre – spiller en viktig rolle. Psykiske vansker, sykdom eller rusproblemer oppstår ikke i et vakuum. Det skjer som regel i samheng med en forandring i forholdet til de du har rundt deg.

Øyvind Reehorst Kalsås og Siv Sæveraas Foto: Privat

Les også

Etter 20 minutter i kø hos hjelpetelefonen, la jeg på

Når du har «hemmeligheter» som du ikke klarer snakke om, er dette problemer som har oppstått, og lever i, mellommenneskelig samspill. Hvis du i tillegg føler du ikke blir hørt i dialogen med familie eller venner, blir dagene vanskelige.

Når du stenger deg inne, og ikke slipper dem inn, blir det vanskelig ikke bare for deg, men også for de andre. Hvordan skal de forholde seg til deg?

Ole, som hadde strevd med rusmiddelproblemer i en årrekke og hadde flere behandlinger bak seg, hadde nå klart å være avholdende i lang tid. Hva sa han om hva som var viktig?

Han snakket om åpenheten og involveringen av de Andre: «Det går ikke på vilje! Jeg har bevist så mange ganger at jeg ikke klarer det alene. Derfor har det vært så viktig å involvere flere i dette. Ingen klarer det alene. Når jeg kan innrømme det, at jeg aldri kan klare det alene – da blir det veldig enkelt.»

De som står rundt prøver gjerne så godt de kan. Noen ganger kommer folk seg videre fra problemene. Andre ganger klarer man likevel ikke å løse utfordringene.

Situasjonen og samspillet blir vanskelig og fastlåst. «Helvete er de andre», skrev Sartre. Men det er like sant, og enda viktigere, at kilden til et langt og godt liv er de andre. Eller kanskje rettere sagt; samspillet vårt med de andre.

Alle vet at det gjør godt å kjenne på en trygghet og åpenhet overfor de nærmeste rundt oss, uten frykt for å bli fordømt, ydmyket eller utstøtt. Forskningen støtter også dette.

Ingenting påvirker vår kjemi så mye som andre mennesker – og det samspillet vi har med dem – gjør.

Da blir det likevel ikke så fremmed å tenke at en fagperson som vet noe om, og kan hjelpe med å bedre kontakten mellom individet og de andre, kan ha en rolle å spille innenfor helsevesenet når sykdom rammer.

Vi er familieterapeuter og har arbeidet i forskjellige kontekster som blant annet sosiale tjenester og psykisk helsevern. Vi har sett hvor mye tilretteleggingen av dialog i familie og nettverk betyr for mennesker.

Det er likevel – dessverre – uvanlig at familie og nettverk blir involvert i særlig grad når man oppsøker hjelpeapparatet.

Les også

Her blir ein av tre pasientar avvist

Man blir stort sett møtt en og en med konsultasjoner i lukkede rom. Pårørende skal i utgangspunktet involveres, men det gjøres i begrenset grad, og det skjer ofte lite strukturert.

Kanskje får de pårørende informasjon om behandlingen og lidelsen til pasienten. Det kan være viktig, men det befester inntrykket av at det er én som lider, og andre som må forstå.

«Kristine», som ble behandlet for psykiske lidelser, valgte etter oppfordring å involvere sin mor til samtaler i behandlingen. Relasjonen mellom dem var krevende, blant annet på grunn av forhold fra fortiden som var usnakket mellom dem.

I en situasjon hvor «Kristine» var sårbar, gjorde disse forholdene det vanskelig for dem å finne støtte og nærhet i hverandre.

Gjennom samtalene kunne mor bevege seg fra å være en mor som ville være til hjelp for «Kristine» for hennes individuelle problemer, til å være en mor med en gjensidig fortrolighet til datteren, om både gode og dårlige erfaringer fra oppveksten. Gjennom gjensidig forståelse ble de begge mindre alene.

Når det psykiske hjelpeapparat skal redde folk én og én av gangen, med sine individuelle problemer og løsninger, risikerer vi å gjøre flere avhengig av profesjonelle hjelpere i stedet for å hjelpe dem til å hjelpe hverandre.

Å få hjelp til å finne ut hva som er viktig for hverandre i livet, og hvordan man kan mobilisere støtte og hjelpe hverandre i tøffe tider, er ofte det folk trenger mest.

Får du denne hjelpen i dagens system, er du heldig. Vi trenger et hjelpesystem hvor det er like naturlig å få hjelp til å snakke om utfordringer og løsninger med sine nærmeste som å ha enesamtaler i lukkede rom.

Til dette trenger vi flere trente og gode familieterapeuter, og vi trenger et helse- og sosialvesen som anerkjenner familieterapeutisk kompetanse.

På den måten kan folk få denne hjelpen når de trenger det, sammen med dem de bryr seg om, og som bryr seg om dem.

Publisert
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg