Vi trenger at disse foreldrene blir mer synlige i det offentlige rom

Det er greit å ville overføre sine verdier og skikker til barna. Det er ikke greit at det skjer på bekostning av barnas frihet og trygghet.

Publisert Publisert

MIGRANTFORELDRE: Det er legitimt å ville overføre egne verdisett og kulturelle normer. Det er derimot ikke greit at det skjer på bekostning av barnas frihet, helse og trygghet, skriver Nawar Sayyad. Foto: Anita Jonsterhaug Vedå

Debattinnlegg

  • Nawar Sayyad
    Sosionom og master i menneskerettigheter

Jeg applauderer foreldre som oppdrar barn i et annet samfunn enn i sitt opprinnelsesland. Som et krysskulturelt barn, så jeg bare mine egne utfordringer med å navigere mellom ulike landskap og forankre min identitet. Først i voksen alder innså jeg at det er minst like vanskelig å være forelderen som det er å være barnet.

Uavhengig av årsak til migrasjon, er det mye som skal håndteres. Eksempelvis tapsopplevelse av sosial status, relasjonsbrudd og ukjente overordnede normer og verdier. Det er denne konteksten foreldre skal reetablere seg og sin familie i.

Les også

Mange av jentene som fremstår som vellykkede, slites mellom sine egne og foreldrenes ønsker

Samfunnet underkommuniserer ofte sin forpliktelse til å forebygge ekskludering, marginalisering og segregering. Strukturelle forhold som boligpolitikk, diskriminering på arbeidsmarkedet, økonomi og sosial klasse blir også underkjent i offentlige debatter om hvorvidt integrering lykkes.

Videre, i likhet med andre europeiske land, har vi fått et mer polarisert samfunn. Vi har lite rom for det som avviker fra etablerte normer, og lar skepsisen prege vår holdning til det som er litt annerledes fra oss selv.

Slike forhold kan bidra til ekskludering, som i sin tur begrenser migranters adgang til fritid, utdanning og arbeid.

Dermed opparbeider en seg mindre kompetanse knyttet til norske skikker, normer og regler. Dette kan prege barneoppdragelse som ofte beror på kulturelle og sosiale normer og et konkret verdisett.

Som migrant kan en risikere å miste sitt språk, sin historie og sine kulturelle og religiøse skikker; forhold som ofte preger vår identitetsutvikling. Det er naturlig at en ønsker å bevare sin opprinnelseskultur, og mange klarer å finne en balanse. Men migrasjonsstress påvirker foreldreskapet, og gjennom mitt private og profesjonelle liv ser jeg at flere foreldre får et mer konservativt leve- og tankesett.

Les også

De inspirerte kommunen til å starte et nytt program for flyktninger

Et eksempel er hijab på barn, et fenomen som begynner å utvikle seg i Norge. Et dominerende perspektiv i den offentlige debatten er hvor krenkende og kontrollerende foreldre opptrer. En burde imidlertid undre seg over hvorfor et fenomen som ikke er utbredt i muslimske land, blir en praksis i annet samfunn.

Kan det være at i møte mellom to kulturer, blir frykten for å miste sin identitet så stor at en strammer inn på friheter, og holder sterkere på religiøse/kulturelle skikker? Kan ekskludering bidra til fremmedgjøring og således gjøre det enda mer betydningsfullt å bevare sin identitet?

En slik prosess kan også bidra til stagnasjon, da en mister muligheten til å opparbeide kompetanse om vertslandet, og samtidig går glipp av utviklingen i opprinnelseslandet. For det er slik med kultur og samfunnsforhold at det er noe dynamisk og endrer seg over tid.

Dette kan ha konsekvenser for foreldrepraksis, og for foreldrene sin egen oppfatning av sin rolle som gode kulturformidlere. Dette viser hvor viktig det er at samfunnet bidrar til at ny-bosatte blir møtt med åpenhet heller enn skepsis, og til deltakelse i fellesskap, heller enn ekskludering. Det løser ikke alle utfordringer, men er en god start.

En mer usynlig utfordring er at voksne kan bli utsatt for negativ sosial kontroll av sitt miljø og sterkt forventningspress tilknyttet barneoppdragelse. Ta for eksempel grensesetting, som er en nødvendighet i barneoppdragelse. Noen grenser som forventes å settes av migrantforeldre, er imidlertid urimelige, og krever handling som virker både begrensende og svært streng.

I ytterste konsekvens kan konformitets- og lojalitetspresset bidra til krenkelse av eksempelvis barns rett til frihet og rett til identitet. Dette presset kan også utøves på tvers av landegrenser, et fenomen som forekommer selv i Norge.

Migrantforeldre kan risikere mye dersom barna ikke lever i tråd med kollektivistiske verdi- og normsett. Ens eget miljø kan sanksjonere, ekskludere og sette ut rykter. Fra psykologien vet vi at mennesker har et stort behov for tilhørighet og å bli anerkjent.

Les også

På denne skolen får innføringsklassen egne mentorer

Å stå imot sterkt forventningspress krever også kunnskap og indre ressurser som ikke alle besitter. Konsekvensen for noen krysskulturelle barn er at deres frihet begrenses, og de blir påtvunget et levesett som ikke harmonerer med grunnleggende rettigheter, egne ønsker eller verdenssyn. Ikke generaliser nå; det finnes mange migrantforeldre som har gode og utviklingsfremmende tilpasningsstrategier.

Det er viktig at norske myndigheter har satt søkelys på negativ sosial kontroll på barn og unge, men det må i større grad anerkjennes at også foreldre kan utsettes for samme kontroll.

Det bør ytes større innsats for å blant annet styrke foreldres omsorgsrolle og tematisere utfordrende foreldreskap. Det er i dag tilfeldig hvilke tilbud og tiltak som eksisterer for migrantforeldre, og det er ikke godt nok.

En annet forhold som kompliserer barneoppdragelse, er foreldrene selv. Det finnes ingen universell oppdragelsespraksis utover at det er et forsøk på å veilede, opplære og utøve omsorg. Det kan oppleves vanskelig, uforståelig og til og med truende at barn utvikler et annerledes verdenssyn. Foreldre kan således selv bli utøvere av press for å sikre at barn lever i tråd med deres prinsipper.

Vokser barna opp i Norge, blir de norske. De blir gjennom obligatorisk skolegang mer eksponert for nye regler, normer og skikker. Med en slik eksponering faller det på sin egen urimelighet at foreldre forventer full lojalitet. Barn må få lov til å utfolde seg og forhandle om egen plass i samfunnet, og foreldre må tåle at deres føringer utfordres.

Ettersom migrasjon endrer oppvekstbetingelser, bør det derfor reflekteres over hvordan de skal være voksne støttepersoner for barna i deres identitetsutvikling og forankring i Norge. Å ikke tillate barna å slå røtter, skader deres utvikling, psykiske helse og evne til å mestre livet i Norge.

Det er legitimt å ville overføre egne verdisett og kulturelle normer; foreldre har faktisk rett til å veilede sine barn ut fra egen religiøs og kulturell overbevisning.

Det er derimot ikke greit at det skjer på bekostning av barnas frihet, helse og trygghet. Det finnes mange migrantforeldre og organisasjoner som utfordrer lokale miljø, men særlig foreldrene må bli mer synlige i det offentlige rom.

Dette fordi ressurssterke endringsagenter kanskje er det beste tiltaket for å endre etablerte holdninger og praksis i lokale miljø. Slik synliggjøres det også at sosial støtte eksisterer.

Synliggjøring bidrar i tillegg til at samfunnet ser at også migranter er ressurssterke og kloke, og kanskje ikke så annerledes enn oss likevel.

Publisert
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg