Krisen i barnevernet blir ikke tatt på alvor

Svikt i barns medvirkning. Svikt i kompetansen. Svikt i akuttsaker. Svikt i samarbeidet. Svikt i institusjonene. Noe må gjøres!

BT har i årevis gjort en viktig journalistisk jobb ved å grave frem ødelagte barneskjebner. Nylig har det igjen vært gripende reportasjer i BTMagasinet: 8. juni om «Anette», psykisk ødelagt av å vokse opp blant og bli hjelpeløst offer for overgripere, og 29. juni om «Hanna», som døde i fosterhjem fordi barnevernet aldri varslet legene om hennes epileptiske anfall.

Er vi vitne til alvorlig systemsvikt, eller er dette enkelttilfeller av grov menneskelig svikt?

Det norske barnevernet har lenge fått skarp, faglig kritikk fra både nasjonalt og internasjonalt hold. Den siste rapporten fra FNs barnekomité (juni 2018) om Norges etterlevelse av barnekonvensjonen, inneholder også kritikk av vårt barnevern.

I 2015 kom «Bekymringsmelding om barnevernet» undertegnet av 170 personer fra ulike fagfelt i Norge. Meldingen hevdet blant annet at barnevernstjenesten «foretar omfattende feilvurderinger med alvorlige konsekvenser».

Barneombud Inga Bejer Engh hevdet nylig at barn fortjener et bedre barnevern. Det er sterke ord fra barns fremste støttespiller. Men tidligere barneminister Linda Hofstad Helland uttalte i 2018 at Norge er et foregangsland innen barnevern og at «andre land vil komme etter oss, både når det gjelder lovregulering og holdninger». Så hva er virkeligheten i norsk barnevern?

Den mest grundige og oppdaterte tilstandsrapport om barnevernet, så langt, kom fra Helsetilsynet i januar. Rapporten «Det å reise vasker øynene» er basert på en gjennomgang av 106 barnevernssaker fra 60 kommuner. Alle sakene hadde blitt behandlet av fylkesnemndene i løpet av 2016–2017.

Rapporten inneholder både positiv og negativ omtale av barnevernets arbeid. Men fordi mangelfullt arbeid har så alvorlige følger for de berørte barn og familier, får de negative konklusjonene størst oppmerksomhet. Følgende hovedpunkter fremstår som barnevernets største utfordringer:

1. Svikt i barns medvirkning. Rapporten viser at mange barnevernssaker lider under svak oppfølging og overflatiske analyser. Særlig alvorlig er behandlingen av barns rett til medvirkning i valg, planlegging, gjennomføring og evaluering av hjelpetiltak.

Det er ofte uklart om barna overhodet er involvert, og om de er det, fremgår det ikke hvordan deres synspunkter er blitt vurdert.

Foreldrenes involvering med sikte på valg av eventuelle hjelpetiltak er også lite synlige. Barnevernet er ellers for lite på besøk i hjemmet og snakker for lite med barna det gjelder.

2. Svikt i kompetansen. Flere av de gjennomgåtte saker avdekker at barnevernet har vist mangelfull kompetanse. Dette kommer tydelig frem ved valg av hjelpetiltak. Hjelpetiltakene fremstår for lite omfattende, for lite intensive og er ikke tilpasset de konkrete utfordringene.

Barnevernet synes videre å legge for liten vekt på innvandrerfamiliers ofte traumatiske erfaringer. Terskelen for å beskrive foreldrene som ute av stand til å nyttiggjøre seg hjelpetiltak, med omsorgsovertakelser som konsekvens, blir for lav. Evalueringene av hjelpetiltakenes effekt er ofte usystematiske. Det fører til at sammenhengen mellom påståtte nytteløse tiltak i hjemmet og nødvendigheten av omsorgsovertakelse ikke er tydelig nok.

3. Svikt i håndteringen av akuttsaker. Norge har fått kritikk for det høye antallet akuttsaker i barnevernet. Desto mer alvorlig er det at rapporten konkluderer med at mange akuttvedtak er en følge av en oppstått akuttsituasjon som kan «sees som et resultat av svikt i barnevernstjenestens arbeid i familien».

Svikten består av manglende vurderinger om akuttsituasjonen kunne vært håndtert med mindre inngripende tiltak for barnet. Rapporten etterlyser også et bedre samarbeid med barnet og foreldrene om hvordan en nødvendig flytting kan gjennomføres så skånsomt som mulig for barnet.

4. Svikt i samarbeidet med det øvrige hjelpeapparatet. Flatø-utvalget fremla i 2009 forslag til bedre samarbeid og samhandling mellom de ulike tjenester til utsatte barn. FNs barnekomité påtalte i 2010 mangelen på tverretatlig samarbeid. Barnevoldsutvalget fastslo i 2017 igjen at det er for dårlig samhandling mellom tjenestene.

Helsetilsynets rapport fra 2018 påviser fortsatt de samme utfordringer. Gode unntak til tross, er hovedregelen at barnevernstjenesten opptrer for passivt overfor andre tjenester. Dette medfører at bistanden blir for lite helhetlig og for lite tilpasset barnet og familien som trenger hjelp.

5. Svikt i barnevernsinstitusjonene. Foruten de ovennevnte utfordringer, vil jeg også nevne de kritiske tilstander som er avdekket i mange barnevernsinstitusjoner. I 2016 fremla de tre fylkesmannsembetene i Hordaland, Rogaland og Troms rapporten om den såkalte «Glassjenta».

Ida, som hun kalles i rapporten, hadde blitt flyttet fra institusjon til institusjon i de tre fylkene i perioden 2014–2016. Hun hadde vært utsatt for tvang 87 ganger under de ulike institusjonsoppholdene. Hun forsøkte å ta livet sitt 40 ganger. Rapportens knallharde kritikk rammet både kommunalt og statlig barnevern, ungdomspsykiatrien og fylkesmannsembetene.

I mars 2019 presenterte Helsetilsynet resultatene fra det landsomfattende tilsyn fra 2018 med barnevernsinstitusjoner. Det ble avdekket lovbrudd i 36 av 60 undersøkte institusjoner. I ytterligere ni var det behov for store forbedringer. Bare 15 av 60 institusjoner var gode nok.

I januar 2019 kom en rapport fra Forandringsfabrikken, som samarbeider med barn med erfaringer fra barnevernet. Rapporten presenterer og vurderer erfaringer 55 barn og unge har fra opphold i barnevernsinstitusjoner.

I likhet med rapporten fra Helsetilsynet blir vi presentert for en tilstand som er preget av manglende lederskap, manglende kompetanse, utstrakt bruk av tvang mot barna og stadige utskiftninger av personalet. Vi står overfor en systemkrise i barnevernsinstitusjonene, som hittil ikke er blitt tatt alvorlig nok av verken faglige eller politiske myndigheter.

Norge har en verdifull arv som må forvaltes bedre enn det vi nå gjør. Vergerådsloven, verdens første barnevernlov, og De Castbergske barnelover gjorde Norge til en pionér for barns rettigheter.

For sviktede og utsatte barns skyld trenger vi et velfungerende barnevern. Til tross for lysende unntak, svikter det i dag på for mange punkter. Barnevernet, særlig institusjonene, trenger et kompetanseløft. Det er et faglig ansvar.

Barnevernet trenger også mer ressurser. Det er et politisk ansvar. Endelig må alle som velger å jobbe i barnevernet, en av samfunnets viktigste arbeidsplasser, inneha holdninger som gjør at de er i stand til å møte vergeløse barn med kjærlighet, trygghet og forståelse. Det er både et personlig ansvar og en lederjobb.