Det kan bli vanlige folks tur til å hindre naturskader

Tror du det kan gå skred på eiendommen din, må du si det til kommunen, så tvinger de deg til å gjøre sikringstiltak du må betale selv. Dette kan bli de nye reglene.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Ansvaret for å hindre naturskader i eksisterende bebyggelse er uklart. Det kom tydelig frem etter kvikkleireskredet i Gjerdrum.

Sikringsbehovet øker med klimaendringene, og mange av oss hadde store forventninger til Gjerdrumutvalgets rapport, som skulle foreslå klare regler for ansvarsfordeling.

Men vi er skuffet over at lovforslaget skyver hovedansvaret over på private personer og bedrifter, noe som gir en urimelig kostnadsfordeling og lite insentiver til forebygging.

Det foreslås en ny naturskadesikringslov, som sier at grunneier skal ha ansvar for å sikre egen eiendom, og plikt til å varsle kommunen hvis man får mistanke om naturfare.

Det skal ikke være noen plikt for kommunene til å gjennomføre sikringstiltak, men en utredningsplikt som pålegger kommunene å følge opp avdekket fare, og plikt til å informere grunneiere og statlig myndighet om eventuelle sikringsbehov.

Statens rolle er uklart beskrevet, bortsett fra et ansvar for krise- og hastetiltak, selv om det vil være et presserende behov for statlig bistand for at noe skal bli gjort.

Les også

Det vil komme flere flommer. Samfunnet må bli bedre forberedt.

NVE beregnet i 2019 at kostnadene for å sikre eksisterende bygg til samme nivå som dagens krav, vil være mellom 51 og 120 milliarder kroner for hele landet.

Sammenliknet med statsbudsjettet, som har årlige utgifter i størrelsesorden 2000 milliarder, kan man si at 100 milliarder ville vært overkommelig, særlig når utgiftene påløper over mange år.

Men hvis sikringsansvaret skal ligge hos de fareutsatte grunneierne, får vi en helt annen situasjon. Gjennomsnittskostnaden for sikring pr. bygg vil ligge på rundt 500.000 kroner, og for mange bygg vil det dreie seg om mange millioner.

Mange av bygningene i risikoområder har eiere med lave inntekter. Også de med gjennomsnittlig økonomi vil ha problemer med å bære slike utgifter.

Lovforslaget åpner for tvangsgjennomføring av sikring og vedlikehold på eiers regning, uten å drøfte de økonomiske og sosiale effektene.

Tankemåten i lovforslaget står i sterk kontrast til ideene om solidaritet og hjelp til felles velferd som lå bak opprettelsen av Naturskadefondet i 1961, og som også er gjennomført i naturskadeforsikringsordningen, der alle som har brannforsikring, automatisk betaler et lite beløp for naturskadeforsikring, uavhengig av egen risiko.

Vi mener at Gjerdrumutvalgets forslag er et urovekkende oppbrudd fra fellesskapsverdiene. Det oppstår dessuten et kunstig skille i samfunnets vurdering av naturskader.

Før hendelsen er det noe man kan forutse, og som grunneier skal forebygge, men etter en hendelse dekkes skadene av forsikring, fordi naturskader kan ramme alle, tilfeldig og plutselig.

Sett i en større sammenheng trenger vi en bred debatt om hvem som skal bære byrdene ved klimatilpasning generelt, og hvordan dette stiller seg i forhold til andre samfunnsutfordringer, for eksempel pandemier og energikriser.

Kommunene er etter vår mening nærmest til å ha fagkompetansen, lokalkunnskapen og ressursene som kreves for å oppfylle lovsatte krav til kartlegging og håndtering av naturfare, men slik er det ikke i praksis.

Staten har i dag bedre forutsetninger for å ha kompetansen. Selvsagt er statens ressurser begrensede, men det er ikke et godt argument for å skyve ansvar og utgifter over på tilfeldige privatpersoner.

Les også

Statsadvokaten henlegger saken mot Gjerdrum kommune etter leirskred

Også når det gjelder insentivene til forebygging, er lovforslaget lite egnet. For det første er det urealistisk at grunneieren vil oppfylle sin plikt til å varsle kommunen når han oppdager mulig naturfare på eiendommen, hvis resultatet av varslingen er at kommunen møter ham med pålegg om kostbare sikringstiltak.

For det andre kan man ikke forutsette høy faglig kompetanse hos grunneierne. Når det faktisk er slik at kommunene ikke makter å avdekke fare, grunnet manglende kompetanse og små økonomiske ressurser, er det ingen grunn til å tro at forutsetningene er bedre hos boligeiere, småbedrifter og hytteeiere. Samlet sett kan dette føre til at det avdekkes langt mindre naturfare enn før.

Hvis man derimot koblet grunneiers rapporteringsplikt sammen med økt kommunal naturfarekompetanse og kostnadsdekning fra et statlig fond, kunne man raskt nærme seg målet om at alle kunne bo trygt i sine hjem.

Vanlige folk bør nå si hva de mener før reglene blir vedtatt.