Det ble nylig klart at regjeringen fortsatt ikke vil at formuesskatten skal gjelde arbeidende kapital, noe som i praksis vil si at formuesskatt ikke skal gjelde eiendeler knyttet til næring eller finans. Når vi vet at de med betydelige formuer har investert i nettopp dette, betyr det at man tar bort hovedgrunnlaget for formuesskatten.

Et eksempel: Ola eier et hus verd 15 millioner kroner, andre fysiske eiendeler for 10 millioner og aksjer for 150 millioner. Kari eier en leilighet verd 3 millioner, men har også et lån på 1 million.

Når vi vet at første bolig for skatteformål verdivurderes til 25 prosent av reell verdi, at det ikke er formuesskatt på verdier under 1,4 millioner, og at formuesskatten er på 0,85 prosent, skatter Kari årlig 1275 kroner enten det er med eller uten arbeidende kapital, mens Olas skatt varierer enormt. Dersom man tar med alt Ola eier, blir hans årlige formuesskatt 1388 900 kroner. Holdes arbeidende kapital utenfor, betaler Ola kun en formuesskatt på 113.900 kroner i året.

«Vår ære/vår makt»:

Når målet med formueskatt er å omfordele goder, er det altså en veldig dårlig idé å utelate eiendeler tilknyttet næring. Omfordelingen blir redusert mer enn ti ganger, og går fra liten til helt ubetydelig.

Omfordeling av fysiske verdier er bare én del av målet. Makt er også et gode det er et mål å omfordele. Å være bedriftseier er ikke bare en kilde til å finansiere privat forbruk, men også en maktposisjon hvor man aktivt tar del i samfunnsutviklingen. Ved å utelate formuesskatt fra næring, sier man at det er uproblematisk at eierskap sitter på de samme hendene over tid og generasjoner. Av rettferdighetshensyn bør vi tilstrebe at folk får likere muligheter til å påvirke samfunnsutviklingen også gjennom eierskap.

At kroppene våre ses på som salgbare varer, har konsekvenser for oss alle:

Når argumentene mot skatt på arbeidende kapital og formuesskatt er tilbakevist, blant annet av Senter for skatteforskning ved NHH, og fordelingsvirkningene er positive, bør ideen om å ta bort disse skattene legges død en gang for alle.

Innenfor skattefeltet er det økonomisk ulikhet som burde være tema. Norges viktigste konkurransefortrinn er tillit som skaper omstillingsevne. Denne tilliten er knyttet til små økonomiske forskjeller. Når arveskatten nylig ble tatt bort, og formuesskatten nå er under press, er det snart ingen tiltak igjen for å utjevne økonomisk ulikhet i Norge.

Dersom Regjeringen, Civita og Alliansen for privat eierskap ønsker å bli tatt seriøst med sine angrep på omfordelende skatter, må de vise hvordan vi skal få bukt med klasseforskjeller uten verken arve— eller formuesskatt. Det skal bli interessant lesning.