Lærerne likte mobberne bedre enn meg

Mobberne var de sosiale, flinke, gøyale, pene og godt likte jentene.

Publisert Publisert

SLIPPER ALDRI TAKET: Jeg vet hvor ødeleggende det er for en person å bli mobbet i barndommen. Hvor hemmende det kan være for ens livsutfoldelse. Angsten slipper aldri helt taket, skriver innsender. Illustrasjonfoto: Scanpix Foto: Scanpix

Debattinnlegg

  • Tidligere Mobbeoffer
iconDenne artikkelen er over fire år gammel

**Jeg ble mobbet** gjennom barneskolen, ungdomsskolen og noe på videregående. Det var av og på, ikke konstant. Mobbingen innebar utestenging, ryktespredning, og noen grove tilfeller av strategisk planlegging av utdriting. Jentemobbing med andre ord.

Bakgrunnen for at jeg ble mobbet er ikke åpenbar, i hvert fall ikke for meg. Jeg hadde ikke en fysisk defekt eller noe synlig unormalt med meg. Men etter litt refleksjon i 20-årene og med hjelp av terapi er vel konklusjonen at jeg var et «svakt» barn, avhengig av andres godkjennelse. Jeg sa sjelden ifra, tok lett til tårene, og jeg tok aldri igjen. Et lett offer.

Jeg gikk heller ikke til lærene. Jeg opplevde at de likte mobberne bedre enn meg, og at de derfor tok deres parti. Mobberne var populære, ikke bare blant elevene, men også hos de voksne. Jeg opplevde å ikke bli trodd av noen voksne når jeg sa ifra. De sosiale, flinke, gøyale, pene og godt likte jentene var mobberne. Jeg fikk stort sett ikke være med, bare noen ganger i året. Da var det en annen sin tur å være utenfor. Og koste hva det koste vil, det er mye bedre å være innenfor enn utenfor!

Tidligere mobbeoffer:

Les også

Jeg ble mobbet, men det er ingenting galt med meg.

I dag er jeg blitt 28 år, gift, har et barn og god utdannelse. Når jeg treffer mobberne fra øyen jeg kommer fra, hilser vi, og i noen tilfeller snakker vi noen ord sammen. Jeg smiler og later som ingenting. Mobberen smiler også, og det virker som hun har nettopp truffet en gammel venninne. Det er ikke tilfellet for meg.

Jeg prøver å tenke at jeg er blitt eldre, jeg legger dette bak meg, var det egentlig så ille? Men jeg kjenner at innerst inne hater jeg denne personen. Jeg hater dem fortsatt like mye som jeg gjorde på barneskolen. Jeg vil alltid hate dem, de er onde mennesker. Jeg ønsker dem ingenting godt i livet.

Jeg er såkalt «vellykket» nå og har et godt liv. Jeg har det jeg vil ha i livet. Men noen arr er permanente. En som ikke er blitt mobbet, vil ikke forstå hvor ødeleggende det er.

Som mobbeoffer er det hendelser i barndommen man bare ikke blir kvitt. Det kan bedre seg, uten tvil, og til dere yngre vil jeg si: Det blir bedre, det lover jeg. Men er du blitt mobbet, er det noe som alltid vil ligge i deg uansett hvor bra du gjør det i livet, uansett hvor mye du hevder deg og kommer på topp, og uansett om du gjør det bedre i livet enn mobberne.

Jeg ser på meg selv som selvsikker i dag, men likevel er det noe som pirker inni meg: Jeg er ikke god nok til å være med. Det kommer tydelig frem i sosiale situasjoner, jeg tror ikke noen kan se det, men jeg ser det, jeg føler det. Jeg blir fort redd for at noen ikke skal like meg, og har vanskelig for å tro at noen vil meg vel.

Saksøker kommunen for ikke å ha grepet inn:

Les også

- Jeg trenger en unnskyldning for å gå videre

Du blir ikke kvitt traumatiske opplevelser. Tenk at jeg kunne ha vært foruten disse opplevelsene dersom lærere og voksne hadde grepet inn? Det irriterer meg grenseløst når foreldre kommer i aviser, blogger og TV, you name it, og forteller om «Hvordan skal vi lære barn å ikke mobbe hverandre». Det irriterer meg også grenseløst at disse empatiløse mobberne fortsatt har en innvirkning på livet mitt.

Mobbeofrene er ofte de snille, tilbaketrukne, engstelige og usikre barna. De som er lett å manipulere, de som er lett å herse med, og som er generelt sosialt utilpass. Det er disse barna lærerne og de voksne skal beskytte! Det er ingen som trenger mer beskyttelse i skolegården enn nettopp disse barna. Men gang på gang er de disse barna som må betale den dyre prisen for at skolene ikke tar tak i problemet på en skikkelig måte.

Mennesker er ikke bare gode, foreldre er foreldre, mobberne kan ikke utryddes. Men skolene må ta ansvar for at liv faktisk blir ødelagt når barna er i deres hender.

Innlegget publiseres anonymt, men BT kjenner identiteten til innsender.

I ukens Debattert-podkast snakker kommentator Mathias Fischer, debattleder Liv Skotheim og Aftenpostens debattredaktør Erik Tornes om ukens største snakkiser. Du kan høre sendingen her eller viaiTunes.

Publisert

Les mer om dette temaet

  1. Mobbing gir gevinst

  2. Skap modige barn

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg