Når blått blir brunt

Det er fortsatt ikke greit å sammenligne høyrepopulisme med Hitlers tankegods.

KRITISK: Er det tendenser til nazifisering fordi Frp ønsker en mer restriktiv asylpolitikk?, skriver Pål Røren. Foto: Scanpix

  • Pål Røren
    Masterstudent ved Universitetet i Beograd
Publisert Publisert
icon
Denne artikkelen er over fire år gammel
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Tøger Fimreite svarer meg i BT 17.07.16 med innlegget «Selvfølgelig er ‘hitling’ feil». I det nyeste innlegget anklager Fimreite meg for å avspore debatten om høyrepopulisme.

Pål Røren

Det Fimreite ikke forstår, er at han allerede hadde avsport debatten da han i sitt første innlegg polemisk karakteriserte Frp og andre høyrepopulistiske partier for å fremme en debatt og politikk som representerer en blåkopi av Hitlers tankegods. Fimreite sto for avsporingen, jeg prøvde å få debatten på rett kjøl ved å påpeke hvor hårreisende en slik sammenligning er. Selv om det er gledelig at Fimreite innrømmer at Gyllent Daggry ikke er et høyrepopulistisk parti, kan jeg fortsatt ikke se at argumentet hans har endret seg vesentlig. Dagens offentlige debatt er ifølge Fimreite fortsatt en blåkopi av Hitlers tankegods, og FrPs representanter tar til stadighet Hitlers ord i sin munn.

  • Sommerens «Hitling»-debatt:
Les også

Hitler er her igjen

Les også

Hitler er her igjen?

Les også

Hitling er feil

Les også

Selvfølgelig er «Hitling» feil

Fimreite har egentlig ikke helt forstått hva «Hitling» er. I sitt tilsvar til meg betegner han det som «et fenomen som beskriver at man stempler meningsmotstandere på høyresiden som Adolf Hitler». Jeg har aldri anklagd Fimreite for å stemple meningsmotstandere som Hitler. Det han derimot er skyldig i, er å sammenligne norsk offentlig debatt, med Frp i spissen, med Hitlers holdninger. Dette er et av de klareste eksemplene på «Hitling» jeg har sett i nyere tid.

I sitt nye innlegg forsvarer Fimreite seg ved hevde at det kan trekkes «åpenbare paralleller» mellom dagens høyrepopulisme og mellomkrigstidens høyreekstremisme, og at det derfor ikke kvalifiserer som «Hitling». Etter hans svar stiller jeg meg fortsatt undrende til hvilke deler av FrPs politikk eller politikere som faktisk representerer disse åpenbare parallellene til Hitler og hans tankegods. Er det tendenser til nazifisering fordi Frp ønsker en mer restriktiv asylpolitikk? Er det således en økt stalinisering fordi LO ønsker å begrense bruk av korttidskontrakter?

Nyhet:

Les også

Østerrike vil beslaglegge Hitlers barndomshjem

Videre oppfordrer Fimreite meg til å argumentere for hvorfor jeg mener sammenligningen er feil. Selv om han i sine to innlegg ikke har gitt et eneste godt argument for hvorfor han mener sammenligningen er rett , tar jeg gjerne hans oppfordring på alvor.

Den største feilen i Fimreites argument er at de parallellene han trekker, gir assosiasjoner til handlinger og holdninger svært få høyrepopulistiske partier eller politikere fortjener å bli assosiert med. De aller fleste moderne høyrepopulistiskes partier fortjener verken å bli sammenlignet med terrorisme, folkemord, tortur eller totalitær rasisme slik vi så under Hitlers regjeringstid. Implisitt i Fimreites originale innlegg og i hans motsvar til meg, ligger det at de uhyrlighetene forbundet med, og som er et resultat av, Hitlers tankesett, er av samme type og proporsjoner som det vi kan forvente av dagens høyrepopulistiske partier.

Videre vil jeg fra et statsvitenskapelig perspektiv hevde at sammenligningen er unøyaktig. Det finnes ifølge Fimreite få nyanser mellom blått og brunt. Faglitteraturen har derimot vist oss at det i dagens europeiske partier på ytre fløy fins et grunnleggende skille mellom de høyrepopulistiske og høyreekstreme partiene. Begge har innslag av nasjonalisme, fremmedfrykt, og autoritarianisme (lov, orden og disiplin). Men de sistnevnte er i motsetning til høyrepopulistene ekstreme av natur og har aksept for hat og vold som metode for å oppnå sine mål.

Det mest grunnleggende skillet mellom de to går derimot på synet på demokrati. Det kan trekkes klare historiske paralleller fra mellomkrigs— og etterkrigstidens antidemokratiske partier til de høyreekstreme partiene og strømningene vi ser i dagens Europa. De høyrepopulistiske partiene som hadde sin fremvekst på 70- og 80-tallet, er tvert imot ofte hyperdemokratiske da de gang på gang går i bresjen for hyppigere folkeavstemninger og mer direkte demokrati. Dette gjelder også for FPÖ i Østerrike og Sverigedemokraterna i Sverige, som til tross for sin grumsete arv har konvergert mot de moderne høyrepopulistiske partiene.

«Vi har alle et ansvar for at vi ikke fører ekstreme krefter til makten», sier Fimreite avslutningsvis i sitt svar til meg. Fimreite kan med fordel utdype og forklare hvem han mener står bak disse ekstreme kreftene. Er det Frp eller Dansk Folkeparti han mener? Er det Siv Jensen, Bård Hoksrud eller Tor Woldseth? Eller er det naboene til meg og Tøger Fimreite, som ved forrige valg stemte Frp på grunn av innvandringspolitikken?

Debatter om innvandring, rasisme og høyreekstremisme taler ofte til to forskjellige menigheter. Det er toveismonologer hvor det sjeldent blir forsøkt å overbevise sine meningsmotstandere. Ubegrunnede sammenligninger mellom høyrepopulisme og Hitlers ideologi bringer ikke disse menighetene sammen. Hvis Tøger Fimreite er uenig med Frp eller de innvandringsskeptiske delene av det offentlige ordskiftet, bør han kritisere dem for deres meninger, og ikke for holdninger de aldri har hatt eller meninger de aldri har ytret.

Publisert
Takk for at du leser BTIkke gå glipp av alle nyheter fra Vestlandets største avis.
Bli abonnent

Les mer om dette temaet

  1. Selvfølgelig er “Hitling” feil

BT anbefaler

Laksevåg-gjengen skapte liv i Vågen. Se bildene fra 17. mai.

LES SAKEN