Min barndoms park

Jeg husker varme sommerdager, der vi plasket i fontenen. Jeg husker vinterparken. Der akte vi, og der lærte jeg å stå på ski.

Publisert Publisert

3barn_ser_på_svaner_51.psd

Debattinnlegg

  • Ingvild Kristine Sundt Roald
    Bergen
iconDenne artikkelen er over fire år gammel

I sommer har det vært mye diskusjon om barnehage og kafé i Nygårdsparken, og hva parken egentlig skal være.

Jeg vokste opp ved parken.

Det var bolignød etter krigen, og myndighetene hadde plassert familien vår i en leilighet i det som den gang het Store Parkvei. Nå heter det bare Parkveien. Jeg var drøye tre år den gangen og begynte hos parktante akkurat der hvor den midlertidige barnehagen er nå. Der må jeg ha startet i februar eller mars 1947. Jeg husker det godt.

BARE SE: Den beste måten å gjøre parken trygg og god igjen, er å bruke den, som vi gjorde på 50-tallet. Da var det liv i parken, skriver Ingvild Kristine Sundt Roald. Foto: BERGENS TIDENDE

Selve barneparken var først og fremst en inngjerdet lekeplass med sandkasse og et par andre lekeapparater. Av bygninger var der et leskur. Det meste av skuret var åpent. Om våre nødtørftige ærender ble utført der, eller om parktanten fikk bruke de lukkede bygningene som tilhørte parkvesenet og som lå like ved, vet jeg ikke. Jeg husker at denne barneparken var der lenge etter at jeg begynte på skolen. Og den var ikke den eneste.Les også:

Les også

Vi trenger mer liv i Nygårdsparken

Det var andre bygninger også. De som tilhørte parkvesenet nede ved småleken på Møhlenpris og altså var nærmeste naboer til barneparken vår, var vel den største bygningsmassen. En av disse hadde en slags åpning mot dammen. Svanene var jo vingestekket og måtte tas vare på om vinteren. Så var det en fin liten hvitmalt paviljong som ikke var tilgjengelig for publikum, på den delen som var mellom den nedre svanedammen og gjerdet mot Marineholmen. Paviljongen ble noen ganger brukt til musikk med større koroppsetninger i den brede trappen ned mot den store fontenen. Der stilte for eksempel Studentersangforeningen opp og sang — min far var med.

Publikum satt på plenen. Det gjorde de også når det var teater med flyttbar scene, jeg husker spesielt «Et Fjelleventyr». Ellers var det forbudt å trå på plenene, de skulle gro seg til etter krigen.

I Nygårdsparken akte vi og der lærte jeg å stå på ski.

I Store Parkvei 32 drev nonnene øyeklinikk. De hadde store svarte flagrende gevanter og stramme hvite innramminger om ansiktene. Pasientene satt ute i parken og nøt solen når det gikk an. En av erkebergenserne i en av de store villaene som lå der Realfagbygget er nå, gikk gjerne tur med sine to små hunder, Okken og Pikkenokken. Disse så vi ofte på den spaserveien som går langsetter hele parken. Fontenene ga en mulighet for avkjøling om det skulle bli for tørt og for varmt. I krysset omtrent der Nygårdsgutten står, var en drikkefontene. Fontenen med Enhjørningen var jeg også svært glad i, og jeg var stolt når jeg klart å skreve over til øyen den sto på. Den hadde små kvadrater av gullmosaikk i bunnen, og jeg må nok innrømme at jeg har plukket bort både en og to av de små firkantene. Det er kanskje derfor det ikke er slike der nå. Den store fontenen ble brukt av mange barn om sommeren, der plasket vi rundt og moret oss.

Parken hadde gasslykter med tverrstang. Morgen og kveld gikk lyktemennene med stige som de lente mot tverrstangen og klatret opp for å slukke og tenne gasslyktene.

Les også:

Les også

Byrådet har ikke noe annet valg enn å avvikle barnehagen

Parken var for det meste grønn, det var ikke mye blomster. De lyse, myke, bøkebladene om våren var deilige å legge inntil kinnet. Rododendron ga likevel farge til parken. Blomstene om våren, og bladene om høsten. Disse bladene kunne vi sette i bånd av bølgepapp og ha rundt hodet som indianerpynt.

Mine minner fra barndommen i parken forteller om all slags vær. Jeg husker varme sommerdager, der vi plasket i fontenen. Jeg husker stormende høstdager, der jeg var redd for at trær skulle falle ned og skade meg eller huset. Parken var også vinterpark, der akte vi, og der lærte jeg å stå på ski.

På bildet er Roald (til h.) sammen med søsknene sine i Nygårdsparken i 1951. Foto: Privat

Parken den gang var en god lekeplass og en grei skolevei, og et gjenbesøk nå forteller meg at mye er forandret. Småleken ved siden av parken er blitt parkeringsplass, og den pene paviljongen er erstattet av et nedtagget skur. Mange gangveier er lagt om, mye er forfallent, mangt bør stelles. Men ting trenger ikke å være nøyaktig slik de var før. Parken kan gjerne finne en litt ny form. Men den beste måten å gjøre parken trygg og god igjen, er å bruke den, og da er det å ha en barnehage der barneparken lå da kommunen overtok parken i 1947 en god idé. Det må gjerne lages et utvidet lekeområde utenfor barnehagens gjerde så andre kan bruke det, med stier og ting til å utforske og å oppdage. Med barnehage, områder for andre aktiviteter, med noe som er spennende, noe som innbyr til hvile og avspenning, som gir fellesskap og eierskapsfølelse — noe som gir folk lyst til å holde det pent og ryddig. Vår park.

Publisert
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg