Livet på konstant slumring

DEBATT: Alle vet hva som er det riktige valget. Få tar det. Vi gjemmer oss bak hva som er sosialt akseptert og gjør det som forhindrer hevede øyenbryn.

DESSERTGENERASJONEN: Dagens unge er en saueflokk, skriver innsenderen. Foto: Helge Sunde

  • Ina Othilie Vikøren Ronæss
Publisert:

Alle vet det. At man skal fullføre grunnskolen. Startehøyere utdanning. Bli øremerket av riktig bedrift i riktig bransje på riktigtidspunkt. Stifte familie, ha folkevogn, vinglassamling og engelsk setter førfylte 30. I hvert fall før sin beste kamerat. Alle vet det. Og alle gjør det.Og de som hevder de ikke gjør det, de gjør det de og.

Flere er klar over plassen de har i denne enorme saueflokkenvi har utviklet i moderne tid. Vi skylder på samfunnet. Hevder at det ikke errom for å realisere drømmer i en virkelighet bygget av kapitalisme,materialisme og hierarki. Penger er obligatorisk ingrediens i enhver oppskrifti livets kokebok. Retten blir aldri perfekt uten. Spiselig. Men ikke perfekt.Og det skal være perfekt. Maktens paradigme er betraktet som irreversibletrender umulige å endre. Er vi tilpasningsdyktige oppnår vi suksess.Småfisklogistikken er velprøvd; det er tryggere i stimen.

De kaller oss dessertgenerasjonen. Vi flyter av sted påskyer som allerede er bygget med vinger som aldri knekker. Det forutsettes,tilrettelegges og forventes. Akkurat hva som forventes er det ingen som vet. Mendet forventes. Det er forventningene som fører til presset. Presset om å oppnåen udefinert aksept utarbeidet av en overordnet ideologi om å innfri. Og viinnfrir. Gang etter gang. Bridgeklubbene rundt om i landet er skalkeskjul forbestemors utgave av Pokémonkort. Barnebarnas rangering vurderes ut ifrautdanning, verv, idrettsoppnåelser og veldedighetstiltak. Barnebarnet med flestmellomnavn trumfer.

Det vi ikke vet er at vi befinner oss i en moderne versjonav et indisk kastesystem. Kasten under slaver for kasten over. Mye vil ha mer.Mer vil ha alt. Man forholder seg kun til sin egen kaste med unntak av kvinnersom kan gifte seg oppover i systemet om de er attraktiv nok. Man skal jobbe,følge regler og konstant hige etter grønnere gress. De av oss som velger å ikkefølge systemet av bestemmelser og eksempler er å anse som kasteløse. De regnesikke med. Sosiale, mentale og økonomiske krav er ikke tilfredsstilt. Ikkeverdig som svigersønn for jentens far. Underkvalifisert til detoverkvalifiserte. Kvalifisert til det ubetydelige.

Samfunnet fokuserer på individet. Individet fokuserer på samfunnet.Om man ønsker å være en av dem som bryter med denne neandertalermentaliteten ogvelger å drømme, og i det mest ekstreme realisere, står man midt i bullseye forkritikk, moraliserende prekener og uverdighet. Man blir gjerne sendt til en psykiater.En psykiater som mer enn gjerne tildeler deg muligheten til å skylde på en maniskdepressiv lidelse som skal stille til grunne for uforklarlige valg.

Valg. De er for mange. Rett og slett. De uendeligemulighetene er privilegier mange kun kan drømme om. Vi har alle forutsetningertil å spy ut verdensledere og unikum av personasjer og talenter. Det er valgenesom stopper oss. Vi blir redd og tilbakeholden. Vi opplever en følelse avåndelig fravær. Våre interne behandlingstannhjul er av og clutchen går ut nårvi prøver å forstå all informasjonen vi blir overrumplet av. Alle vet hva somer det riktige valget. Få tar det. Vi gjemmer oss bak hva som er sosialt akseptertog gjør det som forhindrer hevede øyebryn. Vi er proaktive. Vi er udødelige. Peakekan vi gjøre senere i livet. Først må vi bare innfri litt til. Oppnå enstødigere inntektsborg slik at vi har bein å stå på når vi skal begynne å leve.

Når skal vi skjønne at vi er utsatt forstormannskapitalismens practical joke? Vi haster gjennom livet like forvirretsom en fjert i en kurvstol. Det er altfor mange veier å ta. Like utgangspunkt,ulike endestasjoner. Livet blir et rotterace fra 1. til 12. etasje. Man vilbare ut. Ut av kurvstolen. Ubemerket av feile retningsvalg, bemerket avriktige. Smidig og tidseffektivt.

Men hvordan kan man effektivt utnytte en faktor som ikke erreell? Tid er kun et fiktivt begrep på en oppfattelse av eksistens. Man kanaldri forlate, spole eller stoppe opp. Man velger derfor å analysere, evaluere,dømme og angre. Vi setter livets aktiviseringsknapp på konstant snooze. Fryktenfor å gå glipp av noe kombinert med viten om at noe grønnere alltid eksisterer opptrerkun kontrafunksjonelt. Vi fungerer som handlingslammede slaver for egennaivitet med en påtatt optimisme for puslespillets sluttresultat.

Et av livets skarpeste paradokser er at den lyseste framtider avhengig av vår evne til å ta hensyn til i dag. Nekt den programmertefortellerstemmen å bane vei med forsinkelser, søvngåing og distraksjoner. Stillspørsmål, motta svar. Unngå de masseproduserte, oppsøk de utfordrende. Det helehandler om hvilket fokus man tilegner seg. Det hele handler om å våge ogtrosse. Tidspunktet å våkne på er nå.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg