Sentralismen fortsetter som før

For oss «utlendinger» er det vanskelig å se hva som er så henrivende med denne byen i voldsom vekst innerst i en fjord.

Publisert: Publisert:

OSLO: Geografisk mobilitet er det mange som tvinges til ellers i landet. Men å måtte flytte fra Oslo er en utenkelig tanke som vil gjøre de statsansatte til annenrangs borgere av landet, skriver Jens Lorentzen. Foto: Torstein Bøe / Scanpix

Debattinnlegg

Jens Lorentzen
Bergen

Det har forbauset folk i andre norske byer at det oppstår et ramaskrik blant statsansatte i Oslo dersom det blir snakk om å desentralisere statlige stillinger til andre byer og tettsteder. Geografisk mobilitet er det mange som tvinges til ellers i landet. Men å måtte flytte fra Oslo er en utenkelig tanke som vil gjøre de statsansatte til annenrangs borgere av landet.

Det seneste eksempelet finnes nå i Landbruksdirektoratet. Her skal 30 stillinger flyttes til Steinkjer. Hos de 30 er det nå sorg og fortvilelse. For dem er Steinkjer som Sibir er for en moskovitt. Den offisielle hovedbegrunnelsen for ikke å flytte ut fra Oslo er at en slik utflytting vil svekke den faglige kompetansen i direktoratet. Det er i hovedstaden de statsansatte kan møte andre statsansatte i trygge miljøer. Det er her veksten i de beskyttede direktoratene og tilsynene skjer. Og det er her det er opprykksmuligheter i det statlige hierarki. På grunn av den norske oljeøkonomien har det skjedd en uhemmet vekst innenfor disse statlige beskyttede virksomhetene. Her er det trygt og godt å være, og her besittes det mye makt. Oslo er selve lykkelandet – det er her det er godt å være.

Hvorfor er det slik? For oss «utlendinger» som stadig er tvunget til å besøke hovedstaden, er det vanskelig å se hva som er så henrivende med denne byen i voldsom vekst innerst i en fjord. Vi lar oss ikke fortrylle av den intetsigende arkitekturen i Bjørvika. Aker Brygge er et kostbart sted å være med sine såkalte moderne bygg og overprisede spisesteder. Ellers er det ymse bebyggelse spredt over store områder med en eklatant sosial oppdeling mellom vestlige og østlige bydeler. I forhold til Stockholm og København er Oslo den minst sjarmerende hovedstaden i Norden. De har også det minst tiltalende og kjedelige slottet i Skandinavia. Så hva er det med denne byen som gjør at de fastboende ikke vil forlate den for noen pris?

Les også

Folk i Sogn og Fjordane lever lengst, går minst ledige, og har blant dei flinkaste ungane. Så kvifor flyttar folk vekk?

Svaret er at det er her makten og finanseliten er samlet. Her sitter en overbyråkratisert statsadministrasjon. Her er konge og regjering og storting. Her er bankenes og finansinstitusjonenes hovedkontorer. Her er Ap-eliten og kultureliten. Her er NRK. Og her er sportseliten med dens mange organisasjoner. De viktige nettverkene er å finne her. Flytter man vekk fra Oslo, så er man samtidig ikke lenger en del av et sentralistisk nettverk. Og for de aller fleste borgere av denne byen er det en skjebne verre enn alt.

Samtidig, og det er viktig, blir synet på resten av landet preget av en kjepphøyhet og arroganse, der nasjonen ellers betraktes som en provins. Historisk sett er dette ikke et nytt fenomen. Romerne gjorde det samme fra Rom, pariserne gjør det samme i Frankrike, og en londoner gjør det samme i England. I europeisk sammenheng finnes det to unntak, og det er Tyskland og Sveits.

I disse to landene er det en spredt bystruktur uten et absolutt sentrum. Begge land har byer med finansiell, industriell, kulturell og religiøs tyngde som motvirker hovedstadens dominans. Med en spredt og variert bystruktur utnyttes landenes territorium på en bedre og mer balansert måte. Dette gir i mindre grad en overopphetet økonomi ett sted, og det gir mulighetene til å utvikle en infrastruktur som hele landet får nytte av.

I Norge er det nødvendig å fornye departementsstrukturen og samtidig desentralisere større deler av direktorater og statlige tilsyn. Svenskene har i noen grad maktet å modernisere og effektivisere den offentlige forvaltningen. De har også en sterkere bystruktur gjennom trekanten Malmö, Göteborg og Stockholm. Her i landet gjøres det nå forsøk på å skape en regionstruktur. Forsøkene er halvhjertet fordi de to regjeringspartiene egentlig helst bare vil ha to forvaltningsnivåer i nasjonen, med stat og kommuner. Tenkningen bak to forvaltningsnivåer er ganske fornuftig. Med en økt spredning av makt til kommunesektoren, vil bortfallet av et forvaltningsmessig mellomledd kunne være besparende. Forsøk på å desentralisere statsadministrasjonen til byer og tettsteder vil derimot bli fortsatt vanskelig.

Motkreftene til en slik desentralisering er for sterke i hovedstaden. Dersom nasjonen virkelig mente noe med en ny regiondeling, burde den følge den samme inndelingen som oppdelingen av helseforetakene. Det vil igjen si fire regioner, der Vestlandet blir én region. Logikken i å samordne helseforetak med samferdsel, næringsutvikling og en betydelig grad av regionalt selvstyre, er åpenbar. En ny kommunestruktur innen de ulike regionene ville også bli lettere å håndtere. Med en slik nyordning ville en desentralisering av store deler av den statlige forvaltningen bli naturlig. Oslo ville få sin egen region å passe på. Men byens dominans ville bli mindre, samtidig som presset i boligmarked og kommunikasjoner ville bli lettere å håndtere for Oslo-politikerne.

Les også

Ambulanse, lensmannskontor og grendeskoler forsvinner. Distriktsopprøret ulmer – og har støtte i nesten hele Norge.

Men det er lite trolig at en slik fornuftig regionalisering kommer til å skje. Sentralismen, med alle sine «verdiskapere» i hovedstaden, vil fortsette som før. Men for nasjonen vil en administrativ firedeling ha sine klare fordeler. Da ville Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø bli sterke regionale sentre, der en oppbrekking av statsbyråkratiet ville fått desentraliserte, sterke fagmiljøer. Sentralisme er i seg selv byråkratiserende og ineffektivt. Maktspredning og nytenkning innenfor direktorater og tilsyn er helt nødvendig i en ny teknologisk tidsalder. Det å bruke nasjonenes territorium og ressurser på en bedre måte vil skje gjennom disse fire regionene.

Den dype redselen hos de statsansatte i Oslo ved å flytte til en annen region ville dessuten bli mindre. Geografisk maktbalanse er en god ting, også i et lite land som Norge. Det er bare å brette opp ermene slik at regionreformen får et innhold som er til et gode for de statsansatte og dermed hele nasjonen.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg