Skolen kan ikke forene normløshet med fellesskap

Over 10.000 elever har en lærer med ansvar for 30 elever eller mer. Det er dramatisk. //

LÆRERNORM: Minstestandarder behøver ikke å hindre lokale løsninger, ekstra satsing eller god skoleutvikling, skriver Trond Hofvind. Berit Roald, Scanpix (illustrasjonsfoto)

Debattinnlegg

Trond Hofvind
Bergen sentrum

Det var en gang alle elever skulle tilhøre én klasse på skolen.

Nå står skolene og kommunene friere. Organiseringen bestemmes lokalt. Slik frihet lyder umiddelbart fornuftig.

Problemet er den vrange virkeligheten. Hvordan står det egentlig til med lærerressursene i forhold til undervisningsoppgaver og antall elever?

I dag har både politikere, fylkesmenn, kommuner, lærere, tillitsvalgte, elever og foreldre problemer med å få oversikt.

«Det ligger en latent mulighet for pervertering i alle ideer (...) For liberalismen er det når individualismen får knuse alle andre hensyn, og blir rotløs og normløs», skrev tidligere kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) for tidsskriftet Minerva, i en tekst som i utgangspunktet ikke handlet om skolen.

Vi kan likevel ta refleksjonen med oss når vi diskuterer forslaget om lærernorm.

Samtidig med den dyptgripende samfunnsutviklingen med deregulering, avbyråkratisering og liberalisering, skjedde det store forandringer i skolen.

Transformasjonen foregikk i en virkelighet der kamp om penger, prioriteringer og ressurser presset frem endringer. Og striden ble i stor grad flyttet fra Løvebakken til kommunehusene.

Les også

Seks spørsmål og svar om lærernormen

Den liberalistiske ideologien smeltet sammen med velment og ivrig pedagogisk reformiver. Før dette hadde skolen en relativt fast organisering.

Slik skulle det ikke lenger være. Stivheten i systemet skulle bort.

Rett nok var de gamle reglene ikke stivere enn at opplæringen «for bestemte deler» kunne «organiseres på andre måter». Begrensninger var inndeling etter faglig nivå, kjønn eller etnisk tilhørighet. Klassen skulle være på maksimalt 18 elever på 1. trinn, 28 elever på 2.-7. trinn og 30 elever på ungdomstrinnet.

Men den nye tiden meldte seg. Såkalte åpne skoler ble presentert som idealet. Reformatorer raljerte over det rigide «ettallstyranniet»: Én klasse og én lærer i ett klasserom.

Tidens utdanningsprofeter fremsto som forløsere for nødvendige nyvinninger.

Mer tilpasset opplæring for den enkelte elev var og er et reelt behov. Det ble brukt som argument i den ideologiske offensiven for å individualisere undervisningen.

2005: Kristin Clemet (H), som her presenterer «Kunnskapsløftet», var utdanningsminister fra 2001 til 2005. Knut Falch, Scanpix

Regjeringen og stortingspolitikere, med utdanningsminister Kristin Clemet (H) i spissen, endret loven i 2005 slik at skolene selv skulle bestemme hvordan de ville organisere elevene. Klasse og klassestyrer ble til basisgruppe og kontaktlærer.

2007: Øystein Djupedal (SV) var kunnskapsminister fra 2005 til 2007. Dag W. Grundseth

Kontaktlærerbegrepet ble opprinnelig innført som en individuell rettighet i tråd med tidsånden. Hver elev skulle være knyttet til en kontaktlærer.

Kristin Halvorsen (SV), som var kunnskapsminister fra 2009 til 2013, fikk endret dette til at klassen eller basisgruppen skulle ha kontaktlærer(e), en formulering som i større grad vektla verdien av læringsfellesskap og sosiale kollektiv.

2009: Bård Vegar Solhjell (SV) var kunnskapsminister fra 2007 til 2009. Gorm Kallestad, Scanpix

SV sikret derimot flertall for oppheving av klassedelingsreglene fra Bondevik-regjeringen. Fikenbladet var at de gamle reglene fortsatt skulle «ligge til grunn som minstenivå for ressurstildeling».

Denne forutsetningen ser nå ut til å være lite iakttatt.

2009: Kristin Halvorsen (SV) var kunnskapsminister fra 2009 til 2013. Cornelius Poppe, Scanpix

Fellesskolen ble omdannet «stykkevis og delt», uten at folk fikk presentert helheten.

Fjerning av klassedelingsreglene burde vært diskutert rolig og grundig, i sammenheng med evalueringen av forrige store reform (L97), innspill fra Kvalitetsutvalget og overføringen av forhandlingsansvaret for lærerne til kommunene.

Det ideologiske trykket var stort.

2016: Torbjørn Røe Isaksen (H) var kunnskapsminister fra 2013 til 2018. Gorm Kallestad, Scanpix

Audun Lysbakkens SV ville trolig ha gjennomskuet dette i dag. Lokalpartiet hans gikk den gang inn for å sette grensen for klassestørrelse til 20 elever.

Men verken Øystein Djupedal, Bård Vegar Solhjell eller Halvorsen – SVs kunnskapsministre på 2000-tallet – fikk gjeninnført en entydig norm for lærertetthet eller gruppestørrelse.

Og Knut Arild Hareide (KrF), som kjempet gjennom den nye lærernormen, møter tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik (KrF) i døren – moldenseren som slapp Clemet inn på skoleplassen i fri dressur.

Rigide regler er rigide og byråkrati er byråkratisk. Men strukturer og rammer har ofte gode begrunnelser, og kan utgjøre «maginotlinjer» i hverdagskampen om budsjettene. Det letter arbeid med tilsyn og kan gi ressurssikring, tilhørighet, forutsigbarhet og fellesskap.

Minstestandarder behøver ikke å hindre lokale løsninger, ekstra satsing eller god skoleutvikling.

LÆRERNORM: Knut Arild Hareide (KrF) kjempet seg til en lærernorm i regjeringsforhandlingene før jul. Terje Bendiksby, Scanpix

Det finnes ingen tilgjengelig landsstatistikk over gruppe- eller klassestørrelsene. Hvordan kan vi danne oss et bilde av den faktiske situasjonen?

Lærertettheten varierer med over 300 prosent mellom sammenliknbare kommuner, og enda mer mellom skolene, ifølge Utdanningsforbundet.

Ved å kombinere en undersøkelse fra Respons Analyse med offentlige grunnskoletall fant jeg at anslagsvis over 10.000 elever i grunnskolen har en kontaktlærer med hovedansvar for 30 elever eller mer.

Det er dramatisk.

Fellesskapet i undervisningsgruppene er like viktig som oppfølging av den enkelte. Lovformuleringer om at gruppene ikke må være større enn det som er «pedagogisk og tryggleiksmessig forsvarlig», er ubrukelige når sparekniven svinges.

Les også

«De siste årene har vi sett at for hver ny frihet vi får, får vi minst tre nye plikter»

Undervisning, læring og danning utvikles mellom mennesker. Det krever rom og tid. Når kunnskap, mobbing og frafall omtales med store bokstaver uten dette perspektivet, er det nedstemmende.

Samfunnet er for folk, og skolen skal være en folkeskole – bygd på mangfold, samarbeid og samhold.

Fellesskap og normløshet er uforenlig.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg