Pinlig berørt av kreftdekningen

DEBATT: Jeg har kreft med spredning, og jeg ønsker ikke å bli stakkarsliggjort av media.

Debattinnlegg

Denne artikkelen er over seks år gammel

De siste ukene har flere aviser, særlig VG og Dagbladet, vært stappfulle av artikler om de to kjendisene Karl Erik Bøhn og Anbjørg Sætre Håtun om deres åpenhet rundt kreft. Slike blogger leser jeg aldri, men for meg kan folk blottlegge seg så mye de vil, hvis det kan hjelpe dem. Derimot reagerer jeg på den enorme pressedekningen i de to avisene.

For meg rant begeret over da VG viste bilde av en smilende datter og en smilende, døende far med overskriften «Et siste farvel». Dette kaller jeg romantisering av døden.

Folk flest overlever

Hvorfor er det bare kreftsykdom det er sånn fokus på? Man skulle jo nesten tro at kreft er på linje med svartedauden. Forsatt hersker den oppfatning at kreft er ensbetydende med døden. Slik er det ikke. Faktum er at overlevelsesprosenten på flere krefttyper ligger mellom 80 og 90. Dette skrives det lite om. Jeg tror at mange som ikke er berørt av sykdommen, tror at verden faller sammen for de det gjelder. Mange kreftsyke føler seg ille berørt av den store åpenhet og mediedekning sykdommen får. Man ønsker rett og slett ikke å bli gjort stakkarslig.

En kreftdiagnose er dødelig, det er kreft med spredning. Jeg har kreft med spredning. Da legen fortalte meg det, var mitt første spørsmål til ham «Er det ok at jeg reiser på en lenge planlagt tur til Cuba om 14 dager?». Da så han på meg med et blikk som sa noe sånt som «er det tørnet for deg?», og han sa: «Er du klar over at du er alvorlig syk og må komme i gang med behandling raskt? Du må ikke reiser til Cuba». Jeg liker direkte tale. Jeg dro ikke.

Ikke selvopptatte

Jeg treffer ofte personer som er i samme båt som meg. Vi vet at den dagen kommer når de behandlingsmulighetene som finnes er oppbrukt. Det kan gå få år, det kan gå mange år. Er vi deppa, er vi passive, er vi selvopptatte? Nei! Noen jobber fortsatt i sin faste stilling, noen jobber med frivillig arbeid, andre studerer, men de fleste nyter livet og reiser mye. Noen får plagsomme bivirkninger av cellegiften og får derfor ikke utnytte tiden positivt mellom hver behandling.

Alle vet at de skal dø en gang, men få tenker på døden når de er friske. Slik var det også med meg. Jeg tok meg tid til refleksjon om døden og livet. Jeg tror ikke på et liv etter dette. Hvis jeg tar feil, så vil jeg i det minste treffe igjen mange kjente og kjære. Fordi jeg tror at døden er som å gå inn i en dyp narkose som jeg aldri kommer ut av, er jeg heller ikke redd for å dø. Derimot er jeg redd for å gå ut av det livet jeg synes er så bra.

Skal jeg se syk ut?

Når jeg treffer kjente som vet at jeg har kreft, men som ikke ser meg så ofte, blir jeg alltid møtt med «gu kor godt du ser ut!». Jeg blir smigret og glad, men samtidig stusser jeg litt, for når jeg ser meg selv i speilet, ser jeg sånn cirka ut som jeg har gjort i mange år. Eneste forskjellen er at hårfrisyren er en annen. Det kommunefargede stri håret forsvant under behandling, og ut vokste hår med stålulls kompakthet og farge. Krøller fulgte også med. Er det frisyren som gjør susen, eller kan det tenkes at folks forventning er at folk med kreft skal se syke ut?

Jeg leser i BT at avisen i ukene fremover vil fokusere på åpenhet, sykdom og død i sosiale medier. Vær så snill, gjør det kortest mulig!

PS: Turen til Cuba ble gjennomført i 2013.