Sist uke var jeg med min 8. klasse ved St. Paul skole på en slags førpremiere på teaterstykket «I Guds namn». Det var uklart for meg om stykket handler om unge menneskers seksualitet eller om Gud, men det virker som regissøren prøver å formidle at voksnes gudstro kan ødelegge for barns seksualitet og tro.

Jeg er usikker på om dette kommer tydelig nok frem. Uansett mener jeg stykket ikke egner seg for 8.-klassinger.

Ukjent tematikk

For det første: Stykket har en tematikk som er svært ukjent for en 13-åring. At det finnes sekteriske trosbevegelser i dag som har ledere med et forkvaklet syn på seksualitet, kombinert med en meget forenklet gudsforståelse, er sikkert og visst.

At dette skulle være interessant eller oppbyggende for 13-åringer, som knapt har kommet i puberteten og knapt har begynt å lære om gudsbilder i de ulike religionene, er jeg veldig usikker på.

Jeg tror ikke at det i Norge i dag finnes forstandere/prester som forkynner at det er synd å se på tv eller film. Like lite som det forkynnes lenger at dans, kino, kortspill og trekkspill er synd. Jeg tror heller ikke at det finnes predikanter som forkynner at man kommer til helvete hvis man har seksuelle tanker eller at det kreves eksorsisme hvis man har onanert.

Handler da dette stykket om fortiden, den gang da en stor del av befolkningen var styrt av pietistiske menneskebud? Det er ingenting i stykket som tyder på at dette handler om fortiden. I så fall, burde det vært profilert tydeligere.

Vulgært språk

For det andre: Språket er vulgært. Jeg skjønner at vulgært språk har en provoserende effekt, og at dette kan uttrykke frustrasjon hos rollefiguren, men jeg er usikker på om elevene fikk dette grepet med seg.

En 12-13.-åring har nettopp begynt i ny klasse med nye medelever og de fleste er veldig blyge og flaue

Mine elever kan titt og ofte banne, og de vet nok hva fitte, pikk og fingring er. En 12-13.-åring har nettopp begynt i ny klasse med nye medelever og de fleste er veldig blyge og flaue. Mange reagerer med fnising når de hører ordet «tiss» eller «sex». Hva tror du skjer med dem når de får høre «englefitte»?

Drøye scener

Da den unge lesbiske jenten simulerte sex under diskoteksekvensen, snudde en av våre elever seg mot meg og sa: «This is very inappropriate!». Han hadde skjønt det! Jeg burde tatt hintet, vi burde ha gått.

Det drøyeste med diskoteksekvensen var ikke at denne frustrerte jenten kneppet opp blusen for å vise frem utringningen, det var når hun spurte; «Vil du knulle meg?, Vil du knulle meg?» mens hun pekte på noen av guttene i 8. klasse.

Selvfølgelig skjønte elevene at det var et skuespill, at rollefiguren hennes var full og sprø. Men, det var alt de skjønte. Ikke hvorfor. Og det var vel ikke det som var poenget? En av skuespillerne begrunnet scenen til meg etterpå med å si : «Tror du ikke de fleste guttene har sett på porno?» Som om det skulle være et argument for hva? At de har sett verre før? At de ikke er så uskyldige som vi tror?

8.-klassinger er fortsatt barn. I hvert fall barnlige. De bør ikke bli utsatt for inntrykk de ikke har indre redskaper for å håndtere.

Stykket tenderer mot å være et følelsesmessig overgrep

Stykket tenderer mot å være et følelsesmessig overgrep. Seksualitet og gudstro er viktig og et aktuelt tema, absolutt. Men man må trå varsomt i møte med unge mennesker. Verken Gud eller seksualiteten blir tydelig i dette stykket. Derfor er også gjenkjennelsen, som bør veie tungt i all form for kunstformidling, totalt fraværende.

Feilaktig annonsering

For det tredje: Det annonserte temaet er interessant: Religionsfrihet. Men handlet stykket om frihet til å utøve sin religion, eller frihet i forhold til sin egen seksualitet? Jeg mener at det handler mest om det siste. Alle tre personene er ufrivillig viklet inn i skam omkring sin egen seksualitet. Med gud som bakteppe. Men da burde dette vært annonsert i presentasjonen. Ikke at det handlet om religionsfrihet, med Grunnlovsjubileet som bakteppe.

Stykket hadde ansatser til noe som hadde med «min tro» å gjøre. Noe som er det absolutt beste, var den unge mannens oppgjør med sin far og hans gud. Det var forløsende. Da er vi inne på et interessant tema: Å komme til rette med sitt eget gudsbilde. Å finne troen sin. Å ta oppgjør. Det er det den unge mannen gjør.

Mangelfullt budskap

Hva så med jenten som giftet seg med Jesus? Hvor hadde hun den ideen fra? Hva med jenten som forsøkte å ta selvmord? Hun overlevde, kunne regissøren informere meg om etter at stykket var ferdig, men det hadde ingen av våre elever fått med seg. Ikke jeg heller.

Det var med andre ord et altfor mangelfullt budskap om håp for disse ulykkelige sjelene, og for få tegn på forløsning til at stykket skulle være oppbyggelig.

Flere av våre elever kommenterte etterpå at de syntes det var drøy kost, selv om de likte å være med på teater. Jeg tror ikke noen av dem er traumatisert, men jeg er veldig usikker på læringsutbyttet. Det får i så fall vi lærere stå for.

Heldigvis er elevene så barnlige fortsatt at de var mer opptatt av å lage skyggeteater med lysene de fikk utlevert enn jentens giftermål med Jesus. Guttene var mer opptatt av blålysene på den radiostyrte sykebilen enn av det tragiske i at jenten forsøkte å ta sitt eget liv fordi hun var lesbisk.

Urovekkende

Man bør ha en viss modning både faglig og mentalt for å ta imot og behandle det uklare temaet i «I Guds namn». Da er det urovekkende å lese at den er satt opp som skoleforestilling for 19 andre 8.-klasser i Hordaland fylkeskommune. Jeg anbefaler å heve aldersgrensen til 15 år. Minst.