Heldig med oljekrisen?

Når folk mister jobben, vil ikke jeg sitte med hendene i fanget og se på.

IKKE ENIG: Jeg er uenig med Mjelva i at de gode resultatene skyldes det dramatiske fallet i oljeprisen. Den økte oljepengebruken har ikke vært nødvendig for å innfri valgkampløftene, men for å holde folk i arbeid og aktivitet i kjølvannet av oljeprisfallet, skriver Erna Solberg. NTB scanpix

Erna Solberg
Statsminister, Norge

BTs kommentator Hans K. Mjelva oppsummerer i en kommentar regjeringens fire år og konkluderer med at vi har fått til mye. Det er hyggelig. Enda hyggeligere er det at vi nå ser at ledigheten er på vei ned, veksten på vei opp, og at det skapes flere jobber.

Jeg er uenig med Mjelva i at de gode resultatene skyldes det dramatiske fallet i oljeprisen. Den økte oljepengebruken har ikke vært nødvendig for å innfri valgkampløftene, men for å holde folk i arbeid og aktivitet i kjølvannet av oljeprisfallet.

Det virker ikke å ha sunket inn at norsk økonomi har opplevd det mest alvorlige sjokket på flere tiår. To tall kan illustrere de dramatiske effektene det har hatt at oljeprisen halverte seg først en gang, så en gang til. For det første er petroleumsinvesteringene estimert å falle 70 milliarder kroner fra 2014 til 2017. For det andre har statens oljeinntekter falt med 270 milliarder kroner.

Dette er summer til å bli svimmel av, og de er langt større enn i tidligere tilbakeslag. For å sette tallene i perspektiv, så falt oljeinvesteringene med kun 10 milliarder kroner fra 2009 til 2010, før de raskt tok seg kraftig opp. Finanskrisen handlet først og fremst om å sikre at bankene ikke gikk over ende. Det løste man ved å tilføre dem kapital.

Les også

Finansiering av «den nye oljen»

Fallet i oljeprisen har utfordret nasjonens viktigste næring. 50.000 arbeidsplasser har gått tapt. Mange familier, særlig på Vestlandet, har opplevd å bli fratatt levebrødet. Da blir det spesielt at Mjelva omtaler dette som «gullåra». At det kan forstås slik fra kontoret til en kommentator i Oslo, kan man til nøds forstå. At det er forståelsen i Bergen og på Vestlandet, tror jeg BTs kommentator er ganske alene om. Her kjenner de fleste noen som har mistet jobben og alt det vonde det kan medføre.

Det finnes de som mener at vi burde ha strammet inn livreimen når statens inntekter faller. Ved første øyekast kan det virke fornuftig. Når inntektene svikter i privatøkonomien, blir vi nødt til å bruke pengene mer nøysomt. Men det som er riktig for økonomien til en familie, er ikke riktig for hvordan en stat med store økonomiske reserver bør opptre i møte med økonomiske nedgangstider.

Vi har som samfunn bestemt oss for å spare i gode tider, slik at vi har penger på bok til de dårlige. Når bremsene er på i Norges viktigste næring, er det en dårlig idé av staten å sette på håndbrekket i tillegg.

Les også

Nei, Nilsen, all oljen skal ikke opp

Jeg mener det ville vært uansvarlig å la være å tråkke på gasspedalen. Når folk mister jobben, vil ikke jeg sitte med hendene i fanget og se på. De menneskelige kostnadene ved ledighet er for store til det. Derfor har regjeringen gitt gass i den økonomiske motbakken Norge har kjørt i.

Det er heller ikke slik at pengebruken har vært ute av kontroll og uten historiske paralleller. Igjen kan finanskrisen tjene som en sammenligning. Da økte Stoltenberg-regjeringen oljepengebruken med hele 48 milliarder kroner på ett år, fra 2008 til 2009. Til sammenligning har regjeringen økt oljepengebruken med 83 milliarder kroner. Men det er altså over fire år, i et betydelig mer alvorlig sjokk for norsk økonomi.

Løfter vi blikket lenger tilbake, til bankkrisen rundt 1990, førte man også en kraftig motkonjunkturpolitikk. Dette ble finansiert av underskudd på statsbudsjettet og økt låneopptak. Det slipper vi idag, fordi vi har penger på bok.

Les også

Politikere i oljens makt

Mengden oljepenger som brukes, må ses i forhold til fondets størrelse. Det er en av bærebjelkene i handlingsregelen. Faktum er at denne regjeringen konsekvent har ligget på eller under tre prosent, mot regelens fire prosent. I perioden har vi brukt en mindre andel av fondets verdi enn de rødgrønne gjorde. I tillegg har regjeringen i vinter foreslått å stramme inn selve handlingsregelen, fra fire prosent til tre.

Jeg har i alle år ment at noe av det mest undervurderte når det gjelder retningslinjene for oljepengebruk er hva pengene skal gå til. Da handlingsregelen ble behandlet, sto det i Stortingsmeldingen at pengene skulle brukes på å styrke vekstevnen i norsk økonomi. Virkemidlene som ble trukket frem, var lavere skatter og avgifter, bedre infrastruktur og mer kunnskap. Ja, det ble faktisk advart mot å øke skatter og avgifter.

I den alvorlige situasjonen norsk økonomi har gått gjennom, har det vært viktig å få ledige hender i arbeid, samtidig som vi sikret at de kortsiktige tiltakene støttet opp under den langsiktige omstillingen. Vi kan ikke regne med at olje og gass igjen blir en like sterk drivkraft i økonomien som den har vært. Derfor måtte budsjettpolitikken og de målrettede tiltakspakkene bidra både til arbeidsplasser og til omstilling.

Les også

Venner av oljeindustrien gjer klokt i å lese denne boka

At det nå lysner i norsk økonomi, er tydelig. Ledigheten går ned, veksten går opp og det skapes nye jobber. Når vi er over den verste kneiken, vil også behovet for en ekspansiv motkonjunkturpolitikk bli mindre. Med andre ord kommer innfasingen av oljepenger til å bli lavere fremover.

Nettopp fordi rommet for økt oljepengebruk blir lavere, og fordi petroleumssektorens bidrag til økonomien ikke vil komme tilbake til gamle høyder, er det viktig at vi øker det økonomiske handlingsrommet fremover for å sikre at vi har råd til velferden og nye satsinger.

Derfor må vi fortsette å modernisere offentlig sektor, slik at vi utnytter ressursene bedre. Denne regjeringen har gjort mye som vil frigjøre store midler i årene fremover. Vi har modernisert måten vi bygger vei og bane på, vi effektiviserer statlige innkjøpsordninger, vi digitaliserer og forenkler, og vi har innført en avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform.

Les også

Oljå treng kjærleik

Fremover må vi gjøre mer. Produktiviteten i offentlig sektor kan økes gjennom mer digitalisering, færre skjemaer og rapporteringer. Offentlige anbudsprosesser må bidra til høyere ressurseffektivitet og skape klimavennlige løsninger. Arbeidet med kommunereformen må holde frem.

Samtidig må vi alltid legge til rette for økt økonomisk vekst. Derfor vil vi satse i tråd med handlingsregelen: Investere i infrastruktur, vekstfremmende skatteletter og kunnskap. Samtidig som vi fortsetter å forenkle for næringslivet og arbeider internasjonalt for å holde eksportmarkedene åpne for norsk næringsliv.

En av de store truslene for velferden på lang sikt er at reformarbeidet i offentlig sektor stopper opp. Det vil være sløsing med ressurser som kan frigjøres til økte investeringer i vekstfremmende tiltak, bedre velferd og å unngå skatteskjerpelser i fremtiden. Også av hensyn til tilgang på kompetent arbeidskraft må ressursene brukes mer effektivt. Hvis vi går fra modernisering til reversering er det en trussel mot vekst, velferd og velstand.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg