En liten gutt redder meg hver eneste dag
Det er ikke så mye som skal til.
- Vivian BrosvikALS-rammet, Bergen
DebattDet var virkelig en strålende pinsehelg. Det skjedde noe hver eneste dag. Vi hadde besøk hele dagen, og barna storkoste seg sammen.
Det var en fryd å sitte og se på dem, lyden av barnelatter ga ekko mellom høye fjell. Men selv om jeg satt under solen og egentlig hadde det bra, så følte jeg en smerte komme snikende. Sorgen over mitt eget liv ble brått så overveldende.
Synet av min mann sammen med tre små lekende barn vekket noe i meg, og i det øyeblikket skulle jeg ønske det var meg som sprang rundt sammen med tre små.
Der og da var jeg glad for at jeg hadde solbriller på, tårene mine ble skjult bak to mørke glass. Jeg følte meg plutselig overflødig der jeg satt, og igjen følte jeg at jeg satt på en sky og tittet ned på mine kjære.
Vivian Brosvik: «Ordene dine betyr mer enn du tror»
«Er det slik det er» tenkte jeg stille for meg selv, «å sitte oppe himmelen og følge med?»
Jeg kjente hvordan den tanken fikk kroppen til å reagere. Jeg fikk frysninger selv om solen varmet stort.
For hvis det er sånn, så vil himmelen bli til helvete for meg, da vil sorgen forfølge meg inn i evigheten. Den vakre lyden av barnelatter brakte meg tilbake til virkeligheten, og plutselig sto han fremfor meg.
En liten skikkelse kastet skygge over mitt solvarme ansikt i det han stilte seg opp ved min side, og jeg så på det lure lille smilet hans at nå var det noe.
«Kan vi få is, mamma?» spurte en liten gutt med et bedende blikk, og det spørsmålet skulle vise seg å bli min livbøye.
Vivian Brosvik: «Jeg skulle gitt mye for å få mitt gamle liv tilbake»
For idet jeg sa ja, skjedde det noe som fikk meg til å forstå at jeg slett ikke var overflødig, for en liten gutt var jeg viktig. Utenfor inngangsdøren ble han stående og rope til de andre barna: «Mamma sa JAAA!»
Et lite spørsmål snudde om på hele min tilværelse, helt uten å skjønne det selv hadde en liten gutt reddet meg fra en mørk avgrunn. Jeg skjønte at selv om jeg føler meg usynlig og overflødig iblant, så er det ikke sånn. Det er noen rundt meg som er helt avhengig av at jeg er til stede.
En liten gutt redder meg hver eneste dag, og det samme gjør familien.
Uten dem hadde jeg vært fortapt, hver dag drar de meg opp fra en mørk avgrunn.
Det er så lite som skal til noen ganger, noen ganger handler det bare om å føle seg sett. Et lite spørsmål ble redningen, en liten gutt så meg når jeg trengte det som mest ...
Innlegget ble først publisert på innsenderens blogg, «Mamma på hjul».
