Gjenbruk er mote forkledd som miljøbevissthet

Å kjøpe brukt handler om at man ønsker å fremstå som unik og opplyst, ikke at man bryr seg om miljøet.

Debattinnlegg

Kjendis, programleder og klesdesigner Jenny Skavlan var denne høsten dronningen av gjenbruk i Symesterskapet på NRK. Underholdningsprogrammet samlet ti amatørsyere til en konkurranse om å bli den beste til å sy. Denne sesongen var temaet gjenbruk. Alle oppgaver skulle løses ved å benytte brukte tekstiler og klær til å skape nye plagg med nye funksjoner.

Den kollektive miljøskammen i det globale nord kan ta en pause. Jenny Skavlan tar jobben og renser bort all dårlig samvittighet.

At grønt er på moten, er årets underdrivelse. Ordet gjenbruk lider av betydningsutmattelse og er snart tømt for mening. I et kapitalistisk forbrukersamfunn som produserer mer enn planeten kan bære, og hvor tekstilindustrien er en av de aller største forurenserne, virker det superfornuftig å gjenbruke de klærne som allerede er laget, slik at vi slipper å produsere nye.

Det er det også. Det er helt fundamentalt, og lovpålagt, å innlemme miljøavtrykk og bærekraft når noe skal designes og produseres i 2019.

Allikevel er det et men. Hvilken betydning har det å kle seg i gamle klær på nytt? Erstatter de faktiske kjøp av nye klær, er de et supplement, eller er det egentlig bare søppel i sirkulasjon? Eller, hold på hatt og briller – er gjenbruk rett og slett mote?

Å transformere gamle klær til nye klær er ikke nytt. Det har vært gjort lenge før klimakrise, miljøversting og bærekraft var en del av vokabularet til alle og enhver. For eksempel besto ofte 1800-talls barneklær av resirkulerte silkekjoler, og hvem over førti har ikke en barndom med hjemmesydde klær bak seg?

Felles for gjenbruk opp igjennom historien har vært økonomi og tilgjengelighet. Tidligere var brukte klær forbundet med dårlig økonomi og nød. Å benytte materialer om igjen var ikke et valg, men et diktat.

I dag er det et moralsk valg. Nå blir brukte klær sett på med beundring og anerkjennelse. Internasjonalt heter fenomenet «slacktivism», en nedsettende betegnelse for «feel-good»-tiltak til støtte for en problemstilling eller sosial sak, hvor hovedhensikten er å øke egoene til deltakerne i bevegelsen.

Jenny Skavlan og Symesterskapet er nemlig bare toppen av isfjellet. I avgrunnen som skimtes langt der nede, er millioner av folk som jobber i klesindustrien for én dollar dagen og konteinere fulle av brukte klær på vei til «fattige barn i Afrika». Og ikke minst en gjeng bemidlede folk som smykker seg med god samvittighet hver gang de pælmer en gjenknyttet pose med noe de har kjøpt, men ikke brukt, ned i en Fretex-boks.

I vestlige land er brukte klær, ofte kalt «second hand» og «vintage», mote, som føyer seg inn i en eksisterende hipstertrend. Den skuer bakover og tillegger gamle tekstiler sentimentalitet; bærere av noe magisk, som ingen andre har. Disse klærne skaper et narrativ og blir litt større enn deg selv – en identitet.

Gjenbruk her i vesten handler om individet. Både etterspørsel og gjenbruk i den vestlige verden opprettholder og skaper avhengighet og fattigdom i det globale sør, mener den anerkjente samfunnsgeografen Andrew Brooks ved Kings College i London.

Å levere brukte klær til veldedighet setter i gang en ny handel. Klær doneres fordi det finnes så mye nytt og billig man kan kjøpe for å holde seg innenfor et ufrivillig moteunivers. Klær levert til bruktbutikker selges videre til land hvor materialene kanskje kom fra i utgangspunktet, men hvor klærne igjen blir solgt på marked, uten noen gang å kunne la selgeren tjene nok til å unnslippe fattigdom.

Brooks understreker at kapitalisme legger til rette for at individet – altså den vestlige influenser og gjenbruksdronning – tror det tar egne valg.

Gjenbruk kan anses som en motkultur til det homogene utvalget i kjedebutikker, uten tanke på miljøet. Motkultur i 2019 kan kjøpes, for individuell look er mote. I mediene blir brukte klær ofte stylet sammen med andre billige klær, eller rådyre utilgjengelige klær.

Gjenbruk har blitt populærkultur, og blir fremstilt som en del av den grønne og politisk korrekte bølgen. Det underliggende er at det å bruke vintage er et tegn på individualitet, som beviser at du er en feinschmecker, en som vet å skille det gode fra det grelle.

Dagens gjenbrukere søker autentisitet i det sjeldne som ikke kan bli kopiert, som er gammelt, men som ikke fremstår gammeldags. Sånn sett fremmer bruk av brukte klær ingen dialog med en svunnen tid i form av historisk interesse, eller nød. Gjenbruksdronningen fremstår heller som en svært opplyst motekjenner og en it-girl alle vil være.

I siste instans er det hennes smak og avgjørelser som bestemmer motebarheten til et brukt plagg.

Gjenbrukstekstiler har åpenbart lang levetid. Jenny Skavlans nye kolleksjon i samarbeid med undertøysmerkevaren Pierre Robert, påberoper seg det samme. «Klassiske snitt» og «god kvalitet» er ordene i omtalen av høstens kolleksjon.

Men lang levetid og evighetsperspektiv er ikke forenlig med økonomisk vekst i klesindustrien. Det er selvmotsigende at noen som vil tjene penger, ber deg om å kjøpe noe én gang og aldri igjen.

Klesindustrien baserer seg på motens natur – nemlig sykluser av noe nytt, som forfører og begjæres – ellers er det ikke mote. Gjenbruk er mote. Om kort tid vil det være passé.