Dette skulle jeg ønske jeg visste om gaming

Publisert:

KONTAKT: Gamingen trenger ikke å være et problem i seg selv, så lenge den ikke stjeler av kontakten mellom barnet ditt og deg som forelder, skriver Inger-Lise Køltzow. Foto: Anette Samuelsen

Debattinnlegg

Inger-Lise Køltzow
Ungdomsskolelektor, forfatter, firebarnsmor og foreleser

Da sønnen min var 15 år, var han av dem som spilte veldig mye. Ti år seinere har jeg skrevet boken «Barnet mitt gamer for mye», et arbeid der jeg dypdykker i hva vi vet om gaming.

Jeg skulle ønske jeg visste alt jeg vet nå, da jeg mang en gang stod på terskelen til rommet hans og tenkte at «han spiller altfor mye», samtidig som jeg var usikker på hvor mye andres barn fikk spille.

Å bli stående og se på poden slik beholdt husfreden en god stund. Samspillet ble unnvikende, ispedd en dose takknemlighet fra sønnen til meg. Men timer blir til uker, uker blir til måneder, og overdreven spilling suger på sikt kraftig av kontakten mellom voksen og barn.

Det gjør vondt å skrive det. Jeg prøvde mye rart og ga aldri opp, men jeg visste heller ikke helt hva jeg skulle gjøre.

I arbeidet med håndboken for bekymrede foreldre, fant jeg forskning som forteller at de gamerne som spiller overdrevent, ofte savner kontakt.

I forlengelsen av dette kan en kanskje tenke at den ettergivende rollen mange foreldre inntar, både fordi de ikke vet hva de skal gjøre og fordi de tenker at de ikke orker akkurat nå, kan oppleves som en avvisning.

Mens mange med meg står usikre på dørterskelen, nyter ungdommene i online spill det flere forskere har gitt navnet eskapisme. Barna våre havner i en flyt, der alt glemmes. Det er bare her og nå, et befriende friminutt fra skole, foreldrenes skilsmisse, en sterk følelse av ensomhet og mer. Alt vanskelig blir borte. Tilsynelatende.

For i virkeligheten skaffer flere av ungdommene seg et ekstra problem, som sliter på relasjonene som skulle vært nære. Det handler om spilling som overdrives, og som spiser for mye tid. Det er en vanskelig sirkel å bryte, alene.

Det føles som om ungen er borte, når man står der og titter inn. Uroen trigges av artikler og forskning, som nesten uten unntak betoner det negative ved gaming: Er gamere ekstra deprimerte, likner spillingen kokainrus, gjør gamere det dårligere på skolen, og er de sosialt isolerte? Dette er gjengangere i diskursen rundt gaming.

Handlingslammede foreldre sender ungene sine på bootcamp i Sør-Korea, der barna skal bli kurert og komme reparerte tilbake. Er det den veien vi vil gå; forakt, frykt og et syn på gaming som sykt?

Gamerne jeg snakket med under skrivingen av boken, forteller om foreldre som «klikker», som de kaller det. En ettergivende fase der en overser og er forståelsesfull, kan for mange avløses av en autoritær motaksjon: Noen foreldre selger podens PC og sender ham på folkehøyskole. Andre roper «Aldri mer spilling!» og sover med modemet under puten.

En gamer fortalte om foreldre som koblet ut internettet, og lot ham bli alene hele helgen, fordi han ikke ville være med på hytten. I dag tror jeg både ettergivenhet og autoritær motaksjon skaper en enda sterkere følelse av avvisning hos ungene.

Jeg har lett etter svar på hvor mye det er vanlig å spille. Men hva hjelper det egentlig å vite dette? For noen foreldre er tre timer altfor mye, mens andre ikke blir bekymret før poden nærmer seg ti. Det finnes ikke ett svar på hva som passer alle familier.

Men. Når spillingen irriterer deg og spiser av kontakten du lengter etter med barnet, er det på tide å agere som fast, voksen, avbalansert og interessert.

Det kan ta tid hvis spillingen spiser av rutiner som skole, kosthold og søvn. Å ta tilbake det gamingen har tatt bort er møysommelig arbeid, hvis vi ønsker oss en løsning som varer. Det finnes skjemaer og redskaper for å skalere graden på spilleproblemet. Vi foreldre kan bruke de samme verktøyene som forskere gjør.

Noen vil innse at de var mer engstelige enn de trengte. De kan holde fast ved viktige samlingspunkter, som felles måltider og leggetider som er noenlunde faste. Andre innser at de har en jobb å gjøre. De ønsker fortsatt mer kontakt, og ønsker kanskje å innføre en skjermfri time før ungdommen legger seg.

De vil samles rundt det å lage kveldsmat i fellesskap, for eksempel, mens praten flyter lettere og lettere, i det dette blir en rutine. For å komme dit, må vi foreldre også legge bort skjermene og vende oss mot ungdommen vår.

I arbeidet med «Barnet mitt gamer for mye», har jeg sett på behandlingstilbud og fått oversikt over hva som virker. Det handler om å holde fast ved, eller implementere, kontaktpunkter, som felles måltider, familietid med skogtur, lekser eller filmkveld. I dialog må dere bli enige om hva som føles riktig for dere.

Behandlere og terapeuter hevder vi har mye å tjene på å se på regulering av spillingen som å tilføre noe, heller enn å begrense eller ta noe bort fra barna. Det vi tilfører, er kontakt.

Så på dørstokken til gutten min sitt rom, skulle jeg ønske jeg visste at løsningen ikke var noen heksekunst. Det var han som bekjempet drager og demoner, ikke jeg. Jeg ville beroliget meg selv ved å si at «jeg skal bare være en god forelder». Når den daglige dosen med kontakt er servert, er det lite belegg for å si at online spilling i seg selv er farlig.

Hadde jeg visst dette, ville han sluppet mine bebreidende og engstelige blikk.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg