Derfor meldte jeg meg ut av KrF

Min vei slutter her. Jeg sier nei takk til en utvikling som er helsefarlig for partiets videre levetid.

Publisert: Publisert:

MENNESKESYN: Da KrF viste minimalt hensyn til enkeltmenneskene og kun spilte på kortet om trosfrihet, da viste partiet en side jeg ikke forstår. Foto: Privat

Debattinnlegg

Ingvild Therese Berentsen
Tidligere leder Bergenhus KrF

I høst har det dukket opp saker som virkelig har rokket mitt forhold til politikken. Det var ikke før i oktober at jeg begynte og tenkte på gi meg. I første runde valgte jeg å trekke meg som lokallagsleder for Bergenhus KrF.

Videre bestemte jeg meg for at jeg skulle bruke tiden på å avgjøre om jeg kom til å betale neste medlemskontingent. Jeg ønsket ikke å forlate partiet i mitt hjerte. Jeg er jo politiker. Det er i blodet mitt. Min oldemor var til og med Europas første kvinnelige ordfører!

Men så kom saken som gjorde valget enklere. Jeg satt på en kafé med et vennepar i august, der min venn fortalte at han kanskje skulle bli intervjuet av VG. Han hadde ikke bestemt seg, for dette var absolutt ikke et enkelt tema å gå inn på.

Lite visste jeg at resultatet av hans valg videre ville føre til at det bikket for min del. Saken omhandlet hendelser med tilknytning til vår gamle menighet. Forferdelige opplevelser som ingen noen gang skal måtte utholde. Saken nådde Stortinget og ble omtalt i mediene som «homoterapi».

Da KrF tok til ordet og viste minimalt hensyn til enkeltmenneskene og kun spilte på kortet om trosfrihet, da viste partiet en side jeg ikke forstår. Om Kjell- Ingolf Ropstad hadde lest alle sakene, satt seg inn i menneskenes historie og likevel kunne påstå at trosfriheten står høyest: Hvor er da hans menneskeverd?

Dette handler om overgrep mot sårbare mennesker. Det handlet pent lite om menigheters rettigheter. Mitt KrF skal stå opp for den enkelte, støtte og beskytte sårbare grupper uansett kjønn, alder, etnisitet eller legning.

For meg var dette å snu ryggen til hva situasjonen egentlig handlet om, og heller beskytte «sine egne». Å sette overgrep opp mot trosfrihet er forferdelig. Det gjør meg utrolig sint og skuffet. Jeg kunne ikke gå ut der å kalle meg en KrF-er om dette var holdningen til partiet.

Da KrF inngikk en samarbeidsavtale med regjeringen, var jeg positiv til gjennomslaget partiet fikk, samtidig som vi var «fri» til å fronte resten av våre saker og samarbeide med andre på Stortinget. Erna Solberg prioriterte KrF høyt og FrP var ikke blid.

Dette spillerommet forsvant da KrF valgte å tre inn i dagens regjering. Der det før var kritikk, ble det nå stillhet, selv på saker der KrF tydelig var uenig. Her spesielt knyttet opp mot FrPs handlinger og uttalelser.

Personlig er jeg uenig i at KrF kan være i regjering med et parti som FrP. Ja, vi er et sentrumsparti, men så langt til høyre strekker ikke mitt KrF-hjerte. I Bergen har KrF vært tydelig på at de ikke vil samarbeide med Rødt fordi partiet er for langt til venstre. Jeg syntes FrP er i samme kategori, bare at de er på høyresiden.

Jeg opplever at KrF har tatt et valg om å bli mer konservativ og dreier seg mer mot å bli et borgerlig, heller enn et kristendemokratisk, sentrumsparti. Mye av årsaken til dette tror jeg ligger i forholdet til «søsterpartiet» i Sverige, Kristdemokraterna (KD). Man ønsker å oppnå økt valgmasse, slik som KD, og samtidig føre partiet inn under en tydeligere borgerlig paraply.

KrF har mistet så utrolig mange erfarne, engasjerte og kunnskapsrike politikerne de siste månedene. Dette er ødeleggende for partiet. Jeg er redd for at om KrF ikke klarer å favne bredere, vil partiet dø ut sammen med dets geriatriske velgermasse. Min vei slutter her. Jeg sier nei takk til det jeg opplever som en negativ utvikling, og ser på det som helsefarlig for partiets videre levetid.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg