Historieløse SV

DEBATT: At politikere skal sitte og peke ut vinnernæringer for fremtiden, fremstår som et historieløst forslag.

NÆRINGSPOLITIKK: Norske politikere bør holde en armlengdes avstand og ikke blande seg inn i driften i norske selskaper, skriver Aslak Versto Storsletten. Terje Pedersen / NTB scanpix (arkiv)

Aslak Versto Storsletten
Mastergrad i historie og lærerstudent

SV vil fremme en ny næringspolitisk plattform. Norge bør bli kvitt oljeavhengigheten i næringslivet på to tiår, mener partiet, som vil ha en aktiv næringslivspolitikk hvor staten skal peke ut fremtidens vinnernæringer. Dette fremstår som et historieløst forslag.

Det statlige engasjementet i produksjonsbedrifter ble etablert i stor skala etter andre verdenskrig. Dette eierskapet var på mange måter en suksess i begynnelsen, men det fikk seg en kraftig trøkk i 70-årene. Lavkonjunkturene førte til et høyt kostnadsnivå og svak produktivitetsutvikling. Etterkrigstidens statlige industrieventyr ble akkurat dette – et eventyr.

Statlige investeringer ble mer enn tidoblet i løpet av 70-tallet. Statens rolle i oljeindustrien var en vesentlig grunn til dette, men den norske staten hadde store styringsambisjoner og gikk inn i flere problematiske engasjementer for å finne industrielle løsninger.

Dette gikk som regel svært dårlig og førte til store økonomiske tap, som selvsagt gikk ut over vår felles velferd og arbeidsplasser. Flere av storforetakene som ble etablert rett etter krigen, kom også i vanskeligheter. Ved inngangen til 1980-årene fremsto flere av de norske statsbedriftene som økonomiske sluk.

Les også

Bred næringspolitikk sikret Torgeir Knag Fylkesnes nestlederverv i SV

En sentral faktor bak lønnsomhetsproblemene i de statlige bedriftene var nettopp en aktiv næringspolitikk. De helstatlige selskapene var dårlige på å omstille seg og foreta rasjonaliseringer når det var nødvendig. Staten fikk dessuten flere av selskapene til å investere i områder som trengte arbeidsplasser. Dette var nok bra politisk, men ofte dårlig for selskapene på lang sikt. Det var rett og slett ingen mekanisme for å gjenkjenne feil og dårlig bedriftsstyring.

På 80-tallet, med Kåre Willoch i spissen og Ap med på laget, begynte man å forstå nødvendigheten av en slik mekanisme – markedet. Staten begynte å reformere mye av den statlige næringsdriften i 80-årene og fortsatte fristillingen i 90-årene, men det er allikevel i en femårsperiode rundt tusenårsskiftet at det statlige eierskapet slik vi kjenner det i dag virkelig ble etablert. Det innebærer deleid statlig eierskap i stedet for heleid, eller den såkalte «Hydro-modellen».

I Norsk Hydro hadde staten vært deleier siden rett etter krigen. Politikerne blandet seg i svært liten grad inn i driften, og selskapet hadde skapt lite bry for den norske staten – i motsetning til de heleide selskapene. Det var bred politisk konsensus omkring omstruktureringene i perioden rundt tusenårsskiftet. De to fremste eksemplene på selskaper som ble delprivatisert i perioden er Telenor i 2000 og Statoil i 2001. For ordens skyld kan jeg jo nevne at det eneste partiet som var imot delprivatiseringen av begge disse selskapene, var SV.

Man kan si at utbredelsen av «Hydro-modellen» stammer fra en vilje til å finne markedsløsninger på styringsproblemene som eksisterte i flere av de heleide statsbedriftene. Fokuset på at staten skal opptre som en mer profesjonell eier har blitt en norm ved deleierskapet i Norge. Den deleide modellen har sørget for mindre sammenblandinger av roller fra statens side. Det statlige eierskapet i de norske deleide selskapene bidrar med stabilitet på eiersiden, samtidig som de private eierne og selskapets tilstedeværelse på børsene bidrar med økt inntjenings- og kostnadsbevissthet. Dessuten har hovedkontorene og mye av kunnskapen blitt i Norge.

Den deleide modellen har gått fra å omfatte Norsk Hydro alene, til også å omfatte selskaper som Equinor, Telenor, DNB, Yara, og Kongsberg Gruppen. Selskapene får drive kommersielt og er konkurransedyktige internasjonalt. De klarer seg meget godt målt mot tilsvarende selskaper i utlandet og er i toppen på listen over de mest verdifulle selskapene på Oslo Børs.

Disse selskapene klarer seg ikke så bra fordi staten er en dominerende eier, men fordi norske politikere holder en armlengdes avstand og ikke blander seg inn i driften. Passiv næringspolitikk er det som gjør eierskapet så vellykket – slik at vi kan bevare trygge arbeidsplasser og velferd – dette må SV huske når de foreslår en mer aktiv næringspolitikk.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg