Femti år med regnbuepolitikk

DEBATT: Vi har fortsatt en vei å gå før ingen må skjule legningen sin i menighet eller moské.

PRIDE: Dette jubileet skal vi stolt feire med regnbueflagg og feiring. Vi skal feire at vi har gått langt, og vi skal fortsatt huske på at vi har en vei å gå, skriver Hilde Onarheim. Tor Høvik

  • Hilde Onarheim
    Høyres ordførerkandidat og leder for bystyregruppen

I år er det 50-årsjubileum for den moderne rettighetskampen for lesbiske, homofile, bifile, trans- og interkjønnspersoner. Det er femti år med arbeid for flere rettigheter og bedre forståelse for mangfold innen seksualitet og kjønn. Det er femti år med regnbuepolitikk.

Dette jubileet skal vi stolt markere med regnbueflagg og feiring. Vi skal feire at vi har gått langt og vi skal fortsatt huske på at vi har en vei å gå. Det er fortsatt ikke slik at alle opplever den største selvfølge – at alle har rett til å være den man er og elske den man vil. Fortsatt er det slik at mange opplever at det er vanskelig å stå frem som den man er overfor sine foreldre, skolekamerater, medstudenter og venner.

Det er ikke gått mer enn femti år siden den moderne rettighetskampen begynte i Christopher Street, på puben Stonewall i New York. Den gang var homofili ulovlig. Mannlig homofili ble først lovlig i Norge i 1972. Da kampen for at man skulle få være seg selv uavhengig av legning startet, var homofili regnet som en psykisk sykdom. Allerede i 1977 gikk Norsk psykiatrisk forening inn for at det å være homofil ikke var en sykdom, men først fra 1982 gikk staten bort fra denne kategoriseringen. I 1983 kom verdens første likestilte samboerlov. Partnerskapsloven og ekteskapsloven kom deretter. Ett nytt, stort og viktig steg for hvert tiår.

Les også

Homoen på jobben

I dag er det ikke lenger uvanlig å se lesbiske eller homofile foreldre. Lesbiske, homofile, bifile og transpersoner er forbilder i TV-serier og filmer. Kjente politikere, offentlige tjenestemenn og helt vanlige folk tør å leve åpne liv som seg selv. Vi ser også stadig flere modige transstemmer bli hørt i den offentlige debatten.

Vi har som land blitt vant til at det er normalt med mangfold. Vår forståelse for at kjønn og seksualitet er komplekst og ikke tosidig, er endelig blitt akseptert. Det er en stor seier for alle oss som setter pris på at alle uansett skal kunne leve frie liv.

Å være annerledes er ingenting å skamme seg over. Vi er avhengige av at mennesker er forskjellige, det er selve byggeklossene i ethvert godt samfunn. Derfor er det trist å høre historiene om hatytringer. Vi har fortsatt en vei å gå før «homo» ikke er det mest brukte skjellsordet i skolen. Vi har fortsatt en vei å gå før ingen eldre trer inn igjen i skapet når de må på sykehjem. Vi har fortsatt en vei å gå før ingen må skjule legningen sin i menighet eller moské.

Men alt i alt har vi kommet langt, og det er det god grunn til å feire og regnbueflagget for. Størst av alt er tross alt kjærligheten. Det aller største.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg