Syk og samtidig sterk

DEBATT: Noen dager er jeg i mitt ess, sosial, hardt arbeidende og glad. Men uten forvarsel kan mørket komme. Kroppen kan synke sammen og angsten blir fremtredende. Venner kan bli forvirret. Jeg blir forvirret selv.

GRÅ HVERDAG: Hverdagen er ofte grå og spraglete. Strålende hverdager og vellykkede prosjekter er unntak for de fleste, skriver bloggeren Johanne Magnus. Foto: COLOURBOX

  • Johanne Magnus
    Skribent
Publisert:

I dag skriver aviser om lykkelige familier på sydenferie. TV-programmer stiller ut oppbrukte kjendiser (eller skaper nye), bloggere deler skjønnhetstips og på nettverkssamfunn kjemper de om hvem som kan rope høyest. Man sitter igjen med et inntrykk som er langt unna den virkelige verden. Langt unna den viktige bakkekontakten. Flesteparten av befolkningen lever alene, mange føler seg ensomme, og strever med å finne bolig eller plass i vennegjengen.

Johanne Magnus, student og blogger

Selv er jeg en sebra. Følelsene mine skifter mye fra sort til hvitt, men begge deler hører med.

Linda Bostrøm Knausgård har det på lignende måte. I VG (11. mai 2013) forteller hun åpent om sin bipolare lidelse, og forbindelsen mellom den og sitt skapende arbeid. Uten sammenligning for øvrig kjenner jeg meg igjen, og blir glad, når jeg leser dette.

For mange er det vanskelig å forstå at det er mulig å fungere med en psykisk lidelse. Ofte blir vi satt i bås: En som er deprimert og har sosial angst kan da umulig være kompetent?

Intervjuet med den suksessfulle forfatteren beskriver hvordan de mørke dagene, er bra for hennes arbeid. Sykdom kan også være en gave. Selv forsøker jeg også å bruke mine vansker konstruktivt. Jeg skriver åpent om mine psykiske lidelser på bloggen min i håp om at det kan hjelpe andre som sliter. Jeg gir også min kritiske røst til skjønnhetsidealet som herjer i tabloidene.

Jeg ønsker flere nyanser i offentligheten. En mer realistisk fremstilling av hverdagen i medie— bildet.

I min første tid som blogger og samfunnsdebattant ytret jeg meg om kultur og hverdag uten en slik refleksjon. Uttrykket skulle være glanset og positivt for å være interessant og intelligent. Trodde jeg. Jeg begynte å bli en offentlig person i min hjemby, men kjente at det var på falske premisser. For et år siden snudde noe i meg. Jeg fikk en reaksjon hvor jeg opplevde at personligheten min forsvant. Mine diagnoser og opplevelser i hverdagen stemte ikke overens med det jeg formidlet. Livet mitt endret seg, og samsvarte ikke med det jeg skrev om i avisspaltene og på bloggen. Det var noe inni meg som ville uttrykkes, men som jeg følte at ikke fikk lov til. Det var noe personlig som ikke hørte hjemme i offentligheten.

Jeg begynte å skrive om depressive morgenstunder og psykologtimer. Jeg ville være student og deltakende, men også være hun som slet, gråt og mislyktes. Jeg ville stå frem med alle nyansene, fra mørke til lys.

Skrivingen ble min terapi. Jeg ønsket å bruke de mørke kreftene til å dele tanker med andre. Gjøre det enklere å snakke om vanskelige ting. Hverdagen er ofte grå og spraglete. Strålende hverdager og vellykkede prosjekter er unntak for de fleste.

Jeg ønsker å få frem at det er mulig å være skapende, samtidig som man strever med helt elementære ting. Å være syk og samtidig sterk. Noen dager har jeg vært redd for å skremme bort leserne mine. At de vil sette meg i bås: «Hun syke».

Mesteparten av responsen har vært at folk setter pris på min åpenhet. Likevel jobber jeg med å unngå å stenges inne i en bås. Å bare være «gråblogger» er like snevert som å bare være «rosablogger». Men er det akseptabelt å være begge deler? Noen syntes synd på meg og skrev: «du må ha det fælt». Men det har jeg slett ikke. Livet mitt er ustabilt, men spennende. Det er krevende, men interessant. Nettopp det at jeg kan bidra med både mine sterke og svake sider (i offentligheten) gjør at jeg føler meg som et helt menneske.

Å kunne være hele meg har alt å si. Selv om jeg er redd, selv om det er vanskelig og selv om det koster.

Noen dager er jeg i mitt ess, sosial, hardt arbeidende og glad. Men uten forvarsel kan mørket komme. Kroppen kan synke sammen og angsten blir fremtredende. Venner som står rundt kan bli forvirret. Jeg blir forvirret selv.

Morgenbladet har for tiden en serie om eksponeringen av privatliv i offentligheten. Er grensen nådd? Jeg mener nei. Det er nok spalter med Tone Damli Aaberge-stoff, men de speiler i liten grad lesernes privatliv. Hennes jetsettliv er langt unna den fremstillingen av virkelighetens realiteter som vi trenger og fortjener. Hvor blir det av det privatlivet som vi kan kjenne oss igjen i?

I et essay i samme avis skriver Geir Gulliksen om den gangen han begynte å snakke om sine problemer. Det var skamfullt, men nødvendig, skriver han. Som Gulliksen, begynte jeg også å skrive om mine problemer, mitt liv, ut ifra nødvendighet. Det handler om å prøve å forstå seg selv.

For venner og familie er ikke min ytring i offentligheten like lett å forholde seg til. Hvorfor må du dele dette med andre, spør de. Fordi det hjelper meg og jeg håper og tror at det kan hjelpe andre. Og igjen som Gulliksen skriver: «Hvis noen kan gjøre sine mest intime erfaringer forståelig for seg selv og andre, hvis det som har vært forferdelig eller fantastisk er til å bli klokere av, og ikke dummere, da er det ikke privat».

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg