30 år med moderne værvarsling

Prognosene gikk fra «slik blir det» til «vi får se» og «kanskje i neste uke».

Statsmeteorolog Vidar Theisen foran værkartet i NRK i 1980. Den gang var værmeldingene langt mindre pålitelige enn i dag.
  • Isak Slettebø
    Meteorolog
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Det finnes ikke noe «år 0» for moderne værvarsling. Mange vil peke på Vilhelm Bjerknes som den store opphavsmannen, mannen som i 1904 erklærte at værvarsling var et fysisk problem som kunne løses.

Det var slett ikke opplagt for alle den gangen, enda de meteorologiske instituttene hadde begynt å komme i Europa alt på 1850-tallet. Norge fikk sitt i 1866, bare to år etter at vi sluttet å trykke værprognoser i almanakken – prognoser basert på en teori om at været hang sammen med posisjonen til månen.

Meteorologisk institutt skulle samle inn værobservasjoner og fremme meteorologiske studier, men i begynnelsen var det ingen uttrykkelig intensjon om å varsle været. Meteorologifaget hadde så langt ikke vunnet særlig stor tillit blant folk. Dikteren og bladstyreren Aasmund O. Vinje hadde mer tro på værmeldingene til svin og edderkopper, enn på meteorologer:

«Den beste ’Veirpropheten’ er ellers gigtsjuke Folk og endaa betre en desse ero Fuglar og Dyr. Grisen er so god Spaaman som nokon, og Vevkona kanskje endaa best. Eg har seet de utrulegaste Vederspaadomane af slike Skapningar. Havde eg voret i Storthinget, so vilde eg hava fyresleget heller at insetja slike ’Veirpropheter’ en slikt at insetja en slik Meteorolog.»

Isak Slettebø, meteorolog

Men faget modnet, mye takket være Vilhelm Bjerknes, oslomannen som senere kom til Bergen, men også mange andre fagfolk fra Norge og land i vest, sør og øst.

En ting som Bjerknes neppe visste om, er det vi i dag kaller kaos. En rettroende fysiker vil hevde at været kan varsles uendelig langt frem i tid, om vi bare kjenner den nåværende tilstanden og naturlovene. Dessverre vil både været akkurat nå og lovene som bestemmer været i morgen og neste uke, være delvis utilgjengelige for oss i all fremtid. Vi vet ikke temperaturen, vinden og luftfuktigheten overalt på jorden og i alle luftlag, og for eksempel temperaturene på kalde, stille vinterdager er og blir en nøtt for meteorologer.

Har du fått med deg værvarslet for i dag?

De neste ukene blir det kaldt, og vi vil se mange eksempler på temperaturvarsler som bommer voldsomt – følg med! Men siden været er kaotisk, holder det ikke med en omtrentlig forståelse av det ene og det andre, om vi skal varsle været mer enn fem–ti dager frem i tid. For det som er kanskje mest småfeil den første dagen, vil legge på seg og snu opp ned på været etter en uke eller to.

Vi finner kaos overalt i naturen. Det var nok franskmannen Poincaré, for øvrig en venn og kollega av Bjerknes, som først ante at noe kunne være kaotisk, selv om han ikke brukte det ordet. Han så at banen til planetene i solsystemet ikke er kjent uendelig langt frem i tid, siden de virker på hverandre med hver sin tyngdekraft.

Les også

Debatt: Forståelig skepsis til langtidsvarsler

Etter andre verdenskrig kom superdatamaskinene og gjorde en lekegrind av atmosfæren, og det var først på 1970-tallet at kaosteorien fikk sitt gjennombrudd. Vi kunne endelig få intuisjon om været på litt lengre sikt enn bare noen dager.

Det bringer oss til 30-årsjubileet: For det var i november 1992 at regnesenteret ECMWF i Reading i England, som lager globale værprognoser vi har nytte av hver dag, sendte ut sitt første varsel som tok høyde for kaoset i atmosfæren.

Istedenfor å regne ut været én gang og se bort fra innsiktene til Poincaré og andre, lagde de flere varsler for det samme været, med litt ulike startbetingelser. Varslene kom til å skille lag ganske raskt, og dermed hadde vi værprognoser som ikke bare sa «ja» og «nei» og «slik blir det», men «tja», «vi får se» og «kanskje neste uke».

Publisert: