Jeg brukte falsk identitet, men jeg er ikke kriminell

DEBATT: Hva ville du ha gjort hvis du var i samme situasjon som meg?

BER OM TILGIVELSE: Innsenderen håper å få amnesti etter å ha bodd i Norge i snart 16 år. «Jeg har lært meg norsk, tatt utdanning, fått meg jobb og bidrar positivt til det norske samfunnet», skriver Jusu Fallaha Gyflan, som også går under navnet Francis Solomon. Privat

Debattinnlegg

Jusu Fallaha Gyflan/Francis Solomon
Austrheim

Hele min barndom i byen Voinjama i Liberia var preget av fattigdom og borgerkrig. Jeg gikk ikke på skole og livet var vanskelig. Verken jeg eller mine seks søsken fikk oppfylt grunnleggende behov.

I 1993 måtte familien min og jeg flykte fra borgerkrigen til Guinea, der vi bodde i flyktningleirer og ulike steder i tolv år.

Ti år senere reiste jeg til Norge, uten familien min. Jeg er en av dem du hører om som kom til landet med falsk identitet. Jeg er overhodet ikke stolt av det, men jeg hadde få valgmuligheter.

Dette er min historie.

I 2003 fikk jeg muligheten til å reise med en annen familie til Norge, men da måtte jeg reise med en annen identitet. Det var en slektning som hadde ordnet med alt papirarbeidet. Jeg sa ja til tilbudet på grunn av de vanskelige forholdene jeg og familien levde under. Målet var å få et bedre liv. Hva hadde du gjort i denne situasjonen?

Det jeg ikke tenkte på, var konsekvensene av det jeg sa ja til. Det å leve med to identiteter samtidig, er noe av det verste man kan oppleve. I Norge blir jeg kalt Jusu Gyflan, mens familien og venner fra Liberia kaller meg Francis Solomon. Vet du hvor forferdelig det er å leve slik i mange år? Jeg har ikke følt meg som den samme personen siden den dagen jeg fikk papirene. Jeg opplevde nesten at jeg mistet meg selv.

Les også

Venstre og KrF vil gi papirløse migranter helsehjelp

Jeg har levd slik i over 15 år i Norge, og jeg kan love deg at jeg har vært gjennom et helvete. Vi kan alle være enige om at identiteten vår er den personen vi er, og vi vil ikke gi den fra oss uten en god grunn.

For meg var den grunnen fattigdom og krig.

Jeg var ærlig og fortalte Utlendingsdirektoratet (UDI) i 2010 om min ekte identitet. Det resulterte i at min datter og jeg er blitt papirløse i Norge. I snart ni år har jeg kjempet med UDI for å bevise hvem jeg er, uten hell. Jeg har presentert mange dokumenter fra hjemlandet mitt om hvem jeg er, men UDI har sagt de kan ikke godta papirene på grunn av korrupsjonen i landet mitt.

Jeg har bodd i Norge i nesten 16 år nå og har aldri gjort en kriminell handling i løpet av denne tiden. Jeg har lært meg norsk, tatt utdanning, fått meg jobb og bidrar positivt til det norske samfunnet. Folk som meg bør ikke bli straffet av UDI eller bli sett på som kriminell. Vi burde heller få amnesti til å få bli i Norge etter mange år med hardt arbeid.

Ja, jeg reiste med falsk identitet, men jeg er ikke en kriminell. Jeg forstår derfor ikke at UDI og nordmenn fordømmer oss som forbrytere. Jeg har ikke valgt dette uten grunn. Jeg ga fra meg den viktigste delen av meg selv, og har betalt en stor pris for det.

Hva hadde du gjort hvis du var i livsfare og måtte flykte? Kunne du ha sagt nei til å bytte identitet, om det var den eneste måten å komme ut av situasjonen?