Vi må aldri glemme

DEBATT: Vi burde håpet på at antisemittisme kun var noe vi leste om i historiebøkene, men det er dessverre ikke slik.

Debattinnlegg

Denne artikkelen er over ett år gammel

27. januar er en dag for refleksjon og ettertanke. I dag minnes vi Holocaustofrene, de millioner av mennesker som mistet livet sitt i så grusomme omstendigheter at vi andre knapt kan forstå. Verden så den mest systematiske utryddelsen av mennesker i historien. Ofrene ble utelukkende sendt i konsentrasjonsleirer på grunn av sin etnisitet, religion, legning og funksjonsnedsettelser.

Det mangler ord for å kunne beskrive hendelsene, og vi vil aldri helt kunne fatte situasjonen og omfanget av grusomhetene som fant sted i Europas bakgård under andre verdenskrig. For mange kan dette virke som en fjern fortid, men det er ikke lenger tilbake siden enn at de som overlevde Holocaust fremdeles kan fortelle sin historie. Vi har alle et felles ansvar for å formidle deres historier, og å aldri glemme.

Behandlingen av jøder er et mørkt kapittel i menneskets historie. Vi burde håpet på at antisemittisme kun var noe vi leste om i historiebøkene, men det er dessverre ikke slik. I flere europeiske storbyer gjemmer jødene religiøse symboler og holder bakgrunnen sin for seg selv. Siden tusenårsskiftet har antisemittismen økt i Europa.

En undersøkelse av CNN i flere europeiske land viser at hver fjerde innbygger tror at jøder styrer næringslivet og mediene, og at de har innflytelse på verdens kriger og konflikter. I Frankrike har det vært terrorangrep direkte tilknyttet jødiske mål, og 37 prosent av befolkningen har en negativ holdning til jøder. Det er skremmende at så mange kan glemme, og det er skremmende at det i Europa eksisterer holdninger og fremmedfrykt mot en gruppe som for under hundre år siden var ofre for masseutryddelse.

Bærebjelken i det liberale demokratiet er at vi alle skal få leve våre egne liv, at vi er frie til å utfolde oss selv, og at det eksisterer aksept og omfavnelse av mennesker som er annerledes. Vi er ikke frie før alle i samfunnet står fritt til å kunne leve ut sine egne liv.

Jeg er stolt over å kunne bo i en menneskerettighetsby, en by som omfavner mangfold, og hvor alle mennesker skal kunne føle seg velkommen. Bergen har en stolt og inkluderende tradisjon, men vi er likevel ikke skjermet for holdninger og mistro mot mennesker som er annerledes.

Skjellsord brukes dessverre også i dag. En mann i Os ble slått ned på et utested fordi han var homofil. Vest politidistrikt sier at nesten ingen anmelder hatkriminalitet. De er redd for at vold på bakgrunn av religion og legning ikke er uvanlig, og frykter store mørketall. Dette viser at selv om vi har vært vitne til grusomme hendelser som har gått utover grupper som skiller seg ut fra «det vanlige», har vi fremdeles en lang vei å gå.

Bystyret vedtok på sitt siste møte i 2018 at det skulle opprettes en Regnbueplass ved Johanneskirken. Plassen blir et flott symbol på at Bergen er en by med åpenhet og mangfold. For meg er Regnbueplassen en markering for homokampen, men også et symbol på at alle skal få frihet til å leve sine egne liv.

Arnulf Øverland advarte oss mot at vi ikke skal sove, og at vi ikke skulle tåle den urett som ikke rammet oss selv. Diktet er skrevet i en kontekst før andre verdenskrig, men er ikke mindre relevant i dag. For meg betyr budskapet at vi ikke skal glemme grusomme hendelser som har rammet mennesker på grunn av hat og fordommer.

Vi minnes Holocaustofrene ved å ta kampen mot likegyldigheten og apatien mot hverdagsdiskriminering. Vi må alltid kjempe for at alle skal få leve ut sine egne liv slik de selv ønsker.