Hvor går grensene for religiøs tilpasning?

Når en ansatt i skolen ikke vil håndhilse, oppleves det som respektløst eller til og med nedverdigende i en kultur hvor slik hilsning er praksis.

ROLLEMODELL: En lærer eller skoleansatt skal være en viktig rollemodell for mange barn, skriver innsender. Illustrasjon: Shutterstock / NTB scanpix Syda Productions / Shutterstock

Christian Lomsdalen
Lektor, Sandsli

Norsk skole skal være en fellesarena for hele befolkningen, og den skal ha mangfold blant de ansatte. Men hvor skal grensene gå for tilpasning for religiøse særinteresser?

Det er alltid beklagelig når mennesker opplever at de blir nektet noe på bakgrunn av den tilhørigheten de har eller det verdenssynet de har. Samtidig har småbarnsfaren og vikaren ved Ekeberg barneskole løftet en debatt som er viktigere enn hvorvidt det er nødvendig å ta noen i hånden.

Debatten havner ikke bare i skjæringspunktet mellom innvandring, diskrimineringsvern og kjønnslikestilling. Det er også en debatt om livssynslikestilling og hva slags «avvik» vi kan godta fra etablert praksis i samfunnet vårt.

INNSENDEREN: Christian Lomsdalen Privat

Først og fremst er det viktig å understreke at jeg tror det var riktig av skolen å ikke videreføre kontrakten med denne vikaren når vedkommende ikke ville rette seg etter etablert norsk skikk om hvordan vi hilser på hverandre. Særlig når arbeidsplassen hadde strukket seg langt for å tilpasse seg arbeidstakeren på andre områder.

Som mange har nevnt i denne sammenhengen, så er det å være lærer eller skoleansatt å være en viktig rollemodell for mange barn. Det har noen følger for oss som jobber i skolen.

Les også

Muslimsk lærervikar nektet å håndhilse på kvinnelige kolleger – måtte slutte i jobben

Den norske fellesskolen har noen forpliktelser, det gjelder både for ansatte og brukere. Skolen skal være et godt sted å være og en god arena for læring for alle. Skolen må likevel ha vilje og evne til å strekke seg langt i å tilpasse seg brukerne og de ansatte, men aldri så langt at det går ut over andre brukere og ansatte.

En ansatt som ikke ønsker å håndhilse på halvparten av brukerne og de ansatte bare fordi de er hunkjønn, krever nok for mye. Ikke fordi de nødvendigvis mener å være respektløse overfor dem som de nekter å ta i hånden, men fordi det oppleves som respektløst eller til og med nedverdigende i en kultur hvor slik hilsning er praksis.

Denne bevisstheten og evnen til tilpasning er krevende, og den reflekteres i skolens egen praksis. Ikke bare til hvordan skolen skal legge til rette for enkeltelever som er vegetarianere eller som ikke kan spise svinekjøtt i mat- og helsefaget, men også til hvilke aktiviteter skolen legger opp til i løpet av skoleåret. For eksempel i hvor stor grad de ansatte og elever skal delta i religiøs aktivitet i skoletiden, eller hvor naturlig det er at biskoper kommer på visitas til en skole.

Da er det godt at denne saken kommer opp nå når det er tid for et nytt skoleår. Det perfekte tidspunktet for en slik selvransakelse.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg