Den stabiliserende faktor i Midtøsten

Kurdernes politiske ambisjoner og militære bidrag i krigen mot IS garanterte heller ikke denne gangen for internasjonal støtte.

HEVN: Den tyrkiske okkupasjonen av Afrin bryter med internasjonal lov og er en hevnaksjon fra Ankara, Teheran og Bagdads side i etterkant av den kurdiske folkeavstemningen, skriver innsender. BERGENS TIDENDE /

Haci Akman
Professor, Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap, UiB

I møte med norske venner kommer samtalen ofte inn på Midtøsten. Spørsmålene deres er komplekse, og det er vanskelig å gi svar selv med min bakgrunn derfra. I Midtøsten, profetenes rike, med utallige hellige steder som ulike religioner knytter betydning til, er det islam som har markert seg mest de seinere år.

Av konfliktene i Midtøsten er religion et kjernepunkt, men det handler også om territorier og naturressurser som vann og olje, fordi de inkluderer stormaktsinteresser.

De arabiske stater, Iran og Tyrkia drømmer om pan-islam, å samle alle muslimer under én leder. Tyrkias president Erdogan drømmer sågar om et ottomansk pan-tyrkisk rike. Visjonene realiseres gjennom et politisert islam og å ekskludere annerledestroende.

Troen til de kurdiske ezidiene (Yezidi) har utspring i zoroastrianismen, en av verdens eldste religioner, og de har alltid måttet kjempe for den. Historisk sett har ezidiene aldri selv skapt konflikt med andre, men fordi andre har betraktet dem som fiender av islam, har de vært utsatt for 79 massakrer.

For meg er byen Sinjar i Irak (Shingal på kurdisk) symbolet på en tragedie som går som en rød tråd gjennom kurdisk historie, der gjennomgangstema er politisk svik, undertrykking, folkemord og flukt.

3. august 2014 ble Sinjar angrepet av IS. De gjennomførte systematiske drap, utspekulert vold, kidnapping, voldtekt og andre forbrytelser mot ezidiene. Tusenvis av kvinner, unge jenter og jentebarn ble bortført. Jentene ble sortert ut fra alder, mens eldre kvinner ble overlatt til sultedøden.

Les også

Retten til abort er ingen selvfølge

Drap, voldtekt, tvangsgiftermål og salg på det internasjonale sexslavemarkedet er bare noe av det som møtte ezidikvinnene.

Det finnes dokumenterte bevis på hva som skjedde med dem, og bare en brøkdel har klart å flykte, eller er blitt reddet på annet vis. Mange menn ble drept eller levende begravd om de ikke konverterte til islam.

Overalt i Sinjar finnes massegraver. I Norge fulgte vi nyhetssendinger om IS’ vanvittige fremferd, ikke bare mot ezidiene, men mot kurderne som folk. Bildene fra Sinjar vakte frykt og avsky kombinert med forundring og skyldfølelse. Kunne det internasjonale samfunnet gjort mer? I kjølvannet av IS opprettet ezidiene forsvarsenheten YPS, og kvinnegreinen (YJE). Når ingen kom til unnsetning, ble de nødt til å forsvare seg selv.

Den arabiske våren (2010–2011) i Nord-Afrika og Midtøsten spredte seg til Syria. Opprøret, og seinere kampen mot IS, ga kurderne mulighet til å realisere egne ambisjoner. Den nye muligheten skapte forventninger blant kurderne om at det i nord kunne etableres en autonom, selvstyrt og demokratisk region, Rojava (Vest-Kurdistan). Samtidig ville den autonome regionen Kurdistan i Nord-Irak søke løsrivelse fra Irak.

Kampen mot IS ga blandede resultater for kurderne. De bygget en ny samfunnsmodell, men selv om de gjennom forsvarsstyrkene YPG og YPJs militære engasjement var viktige bakkestyrker for den internasjonale USA-ledede koalisjonen, er utfordringene mange. Seieren over IS ga status og fikk strategisk betydning i regional og internasjonal politikk, men mye skal på plass før den nye modellen er sikret.

Les også

– Jeg tror Gud er på vår side

Kurderne i den autonome regionen i Nord-Irak måtte innse at de fikk litt støtte for løsrivelse. I september 2017 stemte 93 prosent av kurderne for løsrivelse. Nabolandene og toneangivende, internasjonale stater talte mot. Det som siden hendte, kan kun beskrives som en katastrofe for kurderne. I prosessen ble de satt kraftig tilbake hva gjelder selvstendighet og selvstyre i regionen.

Den tyrkiske invasjonen i Afrin (Nord-Syria) i januar 2018, samt massive reaksjoner mot den kurdiske folkeavstemningen, ble viktige vendepunkt. I begge tilfeller ba kurderne om politisk og militær støtte, men både Russland og USA ofret dem. I stedet åpnet de for at Tyrkia og Iran, med støtte fra ekstreme islamistiske grupper og tidligere IS-soldater, kunne ta seg til rette i Afrin.

Tyrkia og Iran vil redusere kurdernes regionale styrke og hindre autonomi i Rojava og statsdannelse i det nordlige Irak. Den tyrkiske okkupasjonen av Afrin bryter med internasjonal lov og er en hevnaksjon fra Ankara, Teheran og Bagdads side i etterkant av den kurdiske folkeavstemningen.

Vestlige stater, inkludert USA og Russland, tolererte den tyrkiske invasjonen, avviste den kurdiske folkeavstemningen, og støttet i etterkant Bagdads militæraksjon mot den kurdiske, autonome regionen. Kurdernes militære bidrag og politiske aspirasjoner garanterte heller ikke denne gangen for internasjonal støtte.

Med tanke på sikkerhetsdilemmaet i Midtøsten er kurderne den viktigste, regionale faktoren. IS er beseiret, men er en sovende, potensiell fare for fremtiden. Uten kurderne, og inkludering av deres ambisjoner om selvstendighet, uavhengighet og demokrati, kan stabilitet og fred i regionen ikke oppnås.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg