I «Arv og Miljø» er kjønnsrollene i Ødipus-komplekset snudd om

Sofokles tragedie er stadig på teatrenes repertoar.

PÅ TEATER: Kjersti Elvik har rollen som Bergljot i DNS-oppsetningen av «Arv og Miljø». ODD MEHUS, DNS

Debattinnlegg

Frøydis Alvær
Forfatter

Agnete Haaland og Kjersti Horn på DNS i Bergen har sett potensialet i Vigdis Hjorths «Arv og miljø» og laget en forestilling som har fått strålende mottakelse. Det gjorde også boken da den kom i 2016. Det ble priser, nominasjon til Nordisk råds litteraturpris og salg til 14 land. Men her hjemme innsnevret debatten om «virkelighetslitteratur» romanens litterære kvalitet.

Jeg var så heldig å lese boken forut for «modell»-anklagene og fant i den en moderne variant av myten om Oidipus, en arketyp litteraturen har behandlet på mange vis.

I våre dager kjenner man Oidipus gjennom det såkalte Ødipus-komplekset fra Sigmund Freuds psykoanalytiske forskning: Den lille gutten som elsker sin mor og hater (vil drepe) sin far. Vigdis Hjorth har snudd kjønnsrollene – i «Arv og miljø» er det datteren som på problematisk vis elsker far, men utkonkurreres av mor.

Den vesle jenten har ingen mulighet til å skjønne hva som foregår. Som voksen kvinne har hun en lang vei å gå for å forsone seg med sine motstridende følelser, om det overhodet er mulig.

Les også

Anmeldelse: «Arv og miljø» er en forestilling det står respekt av

Avsnitt i romanen tyder på at Oidipus-myten har vært nærværende for Vigdis Hjorth mens hun skrev. Freud har fått sin plass via den psykoanalysen romanens jeg-person gjennomgår, med drømmetydning og freudianske teorier om det fortrengtes tilbakevending.

Også Carl Gustav Jung er nevnt med sin oppdagelse av arketypene, det kollektivt ubevisste og drømmetydning basert på disse. Bergljots livsreise slik vi følger den i romanen, går innover, bakover i tid, på leting etter en brutalt avbrutt barndom – og utover, til mennesker på veien og en følelse av enhet med altet, hun setter ord på denne type innsiktsfull opplevelse i et avsnitt mot slutten av boken: «en dyp verdensdeltakelse».

Fem sider ut i romanen kommer en betraktning som fører tanken hen på myten om Oidipus og veikrysset der han blir innhentet av sin glemte barndom.

Bergljot er blitt oppringt av den søsteren hun fremdeles har en viss kontakt med, hun kan ikke vegre seg mot å dras inn i arvestriden etter farens død, og funderer:

«Det er rart å tenke på hvor tilfeldig det er at vi møter mennesker som skal bli avgjørende for hvordan livet vårt utvikler seg, (…) Eller er det ikke tilfeldig? Værer vi at mennesket vi står overfor kan komme til å dytte oss inn på en vei vi bevisst eller ubevisst ønsker å gå? (…) Eller fornemmer vi at mennesket vi står overfor kan komme til å utfordre eller presse oss av veien vi vil vandre og derfor ønsker vi ikke å se det igjen?»

Mytens Oidipus vokste opp i Korint, som sønn av kongeparet der. Som voksen fikk han nyss om at han ikke var deres biologiske sønn, og oppsøkte Oraklet i Delfi for å få klarhet.

Vi husker svaret, som ikke gjorde ham mindre urolig: «Drar du hjem, vil du drepe din far og avle barn med din mor.» Så han flykter i panikk. Ved et veikryss støter han på en fremmed kjørekar som vil presse ham av veien. De er like bråsinte, de to, ingen vil gi seg, og gamlingen blir drept.

Gamlingen, kong Laos, hadde vært på vei til Oraklet i Delfi for å få svar på en gåte. Bystaten Theben var nemlig hjemsøkt av et monster som krevde et daglig menneskeoffer, inntil noen kunne løse gåten: «Hva er det som har stemme, går på fire om morgenen, på to om dagen, og på tre ben om kvelden?»

20 år tidligere, da dronningen var gravid, hadde kong Laos oppsøkt Oraklet og fått vite at sønnen de ventet, skulle rydde ham av veien og avle barn med moren. Så gutten ble satt ut for å dø, ble funnet av en gjeter og brakt til det barnløse kongeparet i Korint.

Gresk mytologi har en rekke fedre som dreper sine sønner, og sønner som dreper sin far. I begynnelsen fremsto Gaia – jorden – i en kvinnes skikkelse.

Hun fødte Uranos – himmelen – som deretter ble hennes elsker og far til sønner han sto etter livet, og som i sin tur skar av ham avlelemmet. Far-sønn-striden er en gjenganger i ny og gammel litteratur.

I Snorres Ynglingesaga finner vi Åne den gamle, som bloter sønn etter sønn for å få innvilget lengre liv for seg selv, inntil han henger som en inntørket menneskerest i et horn på veggen!

Les også

Nå skal Karl Ove Knausgård skrive en roman som ikke handler om ham selv

Psykologer kan fortelle om fedre som nok ønsker at sønnen skal være flink, skal seire – men budskapet har en undertekst: Aldri bli flinkere enn meg!

Å ha førsterang hos henne som er hustru og mor, er en del av bildet. Et forvirrende skript for en sønn å følge. (Eller for Bergljot i det krysspresset hun har stått i gjennom oppveksten i forholdet til moren.)

I Theben fortsatte sfinksen å kreve offer. Oidipus får høre om gåten, han drar til Theben og finner løsningen: Mennesket.

Dermed er byen befridd, og Oidipus feires som en helt, blir valgt til konge og får enkedronningen som hustru. Da blir Theben hjemsøkt av pest. Igjen søker man råd i Delfi.

Denne gangen er Orakel-svaret enklere å tyde: Kong Laos’ morder må finnes og stilles til ansvar om byen skal friskne til.

Sofokles tragedie fra 430 f.Kr. fremstiller den nye kongens intense jakt på drapsmannen. Han får en pinefull vei å gå for å finne ut av fortid og sammenheng.

Oidipus har velkjente slektninger i verdensdramatikken, blant dem Shakespeares Hamlet, Ibsens Osvald (i «Gengangere»), og i farens rolle «Byggmester Solness». Det dreier seg om familiehemmeligheter, arvestrid, rikers undergang. I «Arv og Miljø» gjelder det et hytteparadis – farens forseglede testament forkynner at hans fire barn skal arve likt – som er umulig å realisere slik omstendighetene er.

Bergljot har en like kronglete vei å gå som Oidipus eller som Hamlet, for å finne ut av hva som har hendt, hva som er sant. Ingenting ligger klart i dagen. Hun må lete og grave, bakover i tid og innover i eget sinn, og tåle smerten ved det hun finner. Først når ordene er der, faller bitene på plass.

Den siste biten kommer helt mot slutten og handler om den vesle jentens ulykkelige forelskelse. «Far må ha vært litt glad i meg. (…) Han måtte velge og valgte meg bort.»

Svaret på sfinksens gåte var «mennesket». Eller varianten «meg selv», som sfinksens talsmann sier i Peer Gynt. I Wergelands hovedverk «Mennesket» finner vi formuleringen: «Sannheten er én: kunnskap om eget vesen.»

Sofokles tragedie er stadig på teatrenes repertoar. Oidipus’ jakt på drapsmannen sirkler inn ham selv.

Slik også Bergljot i Kjersti Elviks skikkelse står ødelagt tilbake på scenen.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg