Slemmest i klassen

Kjære lærer: Jeg vet at gutten min er vanskelig å bli glad i.

SLEMMEST I KLASSEN: Jeg gråter i smug, når den kloke, lille gutten min, som gledet seg så enormt til å begynne på skolen, blir spurt av mormoren sin hvordan det går, og han svarer at han er den slemmeste i klassen. ILLUSTRASJON: NTB SCANPIX

Debattinnlegg

Anonym mor
Bergen

Kjære lærer 1. trinn. Jeg vet at han bråker og gnistrer og er mye og overalt. Jeg vet at du som regel må be ham tre ganger før han finner frem boken sin. Jeg vet at han lager dum stemme når du vil at han skal høre på deg. Jeg vet at han trykker seg inn på helt andre ting enn det du ønsker når dere er på datarommet.

Helt fra han entret verden, blåsvart og med knute på navlestrengen etter alle saltomortalene i min livmor, har han tatt plass. I permisjonstiden badet han i haugen av skittentøy mens jeg sorterte, stupte fra stellebordet og rett i flisene, og løp ut i bilveien hvis jeg tok meg den frihet å blunke mens vi gikk tur.

I barnehagen svingte han seg øverst i lekestativene, og landet på ansiktet. Han føyk opp igjen, med blodet rennende – for det var like før han klarte det trikset han hadde sett for seg!

Les også

Det vanskelige barnet

For meg, som har fulgt ham fra han trakk sitt første åndedrag, er det lett å forstå at dette ikke er viljestyrt ondskap. Det er lett å se de gode intensjonene når man våkner av at han kommer inn på soverommet en søndagsmorgen, med en skeiv brødskive, en diger klatt smør, noen remser hvitost. Til og med en tjukk agurk. «Jeg har laget frokost til deg, mamma!»

Det er lett å elske ham når han krøller seg inntil deg i sofaen og skjuler tårene sine, fordi en liten andunge på fredagsfilmen ikke har noen venner. Det er lett, når man kjenner ham, å vite at den dumme stemmen er et forsøk på å bli kvitt den dårlige stemningen ved å få deg til å le. Og det er lett å huske hvor utrolig liten han fortsatt er, når man sjekker inn til ham om kvelden, og han ligger der så fredfullt med de myke, barnlige trekkene sine og holder rundt kosebamsen sin.

Og det gjør så utrolig vondt da, når du hører ekkoet av alle de harde ordene som har falt før på dagen.

For jeg kjefter når han får med seg lapp hjem om at han koblet ut ledningene og ødela for hele klassen. Selv om jeg vet at han bare ville forstå hvordan ting hang sammen. Og jeg kjefter når jeg får e-post om at dagen har vært preget av uro og mangel på respekt. Selv om jeg vet at respekt ikke har noe å gjøre i en setning som handler om et lite barn, og selv om jeg vet at han har en drivkraft som en gang vil bli hans største styrke, hvis han har de rette voksne rundt seg på veien dit.

Les også

Jeg var «unormal»

Og jeg gråter i smug når den kloke, lille gutten min, som gledet seg så enormt til å begynne på skolen, blir spurt av mormoren sin hvordan det går, og han svarer at han er den slemmeste i klassen. Han som aldri har ertet eller lagt en hånd på noen.

Jeg gråter når storebroren spør om han ville flyttet til den onde planeten eller den gode planeten hvis verden gikk under, og han svarer at han ville flyttet til sin egen planet, for dem som er snille inni og slemme utenpå. Og da hvisker jeg til ham i mørket på sengekanten, at jeg vet at han er en snill, og klok, og god gutt, og at når han blir voksen, så skal han få lage alle de oppfinnelsene han har i hodet sitt.

Jeg forstår, lærer, hvor frustrert du må bli når du får pålagt en masse retningslinjer ovenfra. Du bruker mye tid og energi på å forberede deg og gjøre en god jobb, og så er det alltid noen det ikke treffer, noen som ødelegger. Og jeg vet at jeg er en skikkelig myrsnipe, som i likhet med alle de førti andre mødrene og fedrene du må forholde deg til, synes best om sitt eget barn. Men jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg forsøker virkelig alt jeg kan her hjemmefra. Jeg sørger for å gi akkurat passe ved og oksygen, justere på spjeldet, og holde sterkt brennbart materiale på passe avstand. Men jeg er tvunget til, med en stor, vond klump i magen, å levere ham i dine hender åtte timer hver dag. En tredjedel av døgnet, og to tredjedeler av tiden han er våken.

Kjære, kjære lærer. Jeg trenger at du også finner noe i denne gutten som du kan være glad i. Jeg elsker ham, og jeg er så redd for at han skal slukne.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg