Psykisk helse må bli eget fag

DEBATT: Gapet mellom forventningene til hva vi lærere skal kunne og innholdet i utdanningen, er for stort.

Debattinnlegg

Tre av ti elever i ungdomsskolen rapporterer om psykiske helseplager, hovedsakelig i form av stressymptomer, ifølge en Nova-undersøkelse (2017). I videregående skole rapporterer nesten 50 prosent om det samme. I all hovedsak knyttes plagene til krav og press i skolen.

Dette er hverdagen vi som nyutdannede lærere skal møte, og som samfunnet forventer at vi er forberedt på å takle. Men er vi det?

Det tas et steg i riktig retning når temaet folkehelse og livsmestring tas inn i skolefagene. Her vil elevene blant annet få muligheten til å utvikle ferdigheter for å kunne mestre livets opp- og nedturer og til å skape en trygghet og tro på egne evner.

Allerede i Stortingsmelding 11 (2008-2009) ble det spesifisert at det var høye forventninger til lærernes kompetanse i å håndtere saker hvor elever sliter sosialt og psykisk. Nå som dette skal bli et eget tema i undervisningen, er det viktigere enn noen gang at lærerne har kompetansen som kreves for å gi forsvarlig oppfølging av elevene.

WHO-rapporten «Skills for Health» legger vekt på flere faktorer for at undervisning i livsmestring skal ha noen effekt. Lærere må tro på det selv, og de må ha fått nødvendig opplæring. Men slik lærerutdanningen er utformet i dag, gir den oss ikke gode nok verktøy til å innfri de forventningene.

I løpet av tre år på lærerskolen har tema om psykisk helse utgjort omtrent 10 prosent av pedagogikkfaget, det vil si åtte forelesninger i løpet av tre år. Temaene er mobbing, seksuelle overgrep, omsorgssvikt, atferd- og atferdsproblemer, det psykososiale miljøet i klassen samt barn i sorg og krise.

Så lite undervisning om psykisk helse gir oss verken den nødvendige kunnskapen eller tro på egne ferdigheter. I tillegg har undervisningen hatt en teoretisk tilnærming med lite fokus på hvordan vi skal håndtere konkrete situasjoner vi kommer opp i.

Vi har forståelse for at det er mange tema som skal inn i pedagogikkfaget, men psykisk helse er så viktig at det må prioriteres. Regjeringen fremhever viktigheten av sosial og emosjonell kompetanse hos elevene i stortingsmelding 28 (2015-2016), og påpeker at dette er viktig for hvordan de lykkes senere i livet.

Det konkluderes med at skolen i enda større grad enn tidligere må arbeide systematisk med å støtte elevenes sosiale og emosjonelle læring og utvikling.

Vi etterlyser derfor mer kunnskap om temaet i lærerutdanningen for å være i stand til å følge opp elevene på en god måte. Et alternativ kan være å ha psykisk helse som eget fag i lærerutdanningen, og at det hentes inn eksterne forelesere som har spisskompetanse på fagfeltet, for eksempel helsesøstre.

Man kan også trekke inn erfarne lærere som jobber i skolen. Og hva med å innføre mer obligatorisk praksis nå som utdanningen er blitt femårig? Det siste året kunne være et rent praksisår, der man har tett samarbeid med en lærerveileder. Da vil ikke overgangen bli så overveldende i møte med skolen.

Et av hovedmålene med lærerutdanningen er at den er relevant for arbeidslivet. I dag er det høyskolene og universitetene som setter sammen faginnholdet i utdanningene, og dette fører til at fokuset på psykisk helse kan variere blant utdanningsstedene.

Vi mener derfor at Kunnskapsdepartementet må ta ansvar for faginnholdet i utdanningen. Slik kan man sikre at psykisk helse kommer inn som et eget fag i utdanningen, og at studenten blir i stand til møte utfordringene uavhengig av hvilken skole eller universitet de kommer fra.

Vi er glade for at Kunnskapsdepartementet har rettet fokuset mot kvaliteten i lærerutdanningen. Samtidig ser vi at målet deres om å sikre en relevant utdanning i forhold til samfunnets forventninger til lærerrollen, ikke er nådd.

Gapet mellom forventningene og innholdet i utdanningen er for stort. Vi vet at det jobbes med en ny reform, men vi ønsker at psykisk helse skal inn som eget fag i alle lærerutdanninger fra 2019. Vi er klar for endring, er dere?