Beskrivelsen kom i Johansens innlegg i tirsdagens BT, hvor hun hevder at hensynet til likestilling har blitt viktigere enn babyens behov. Hun sikter til at regjeringen i sommer innførte tredelt foreldrepermisjon, og at mor og far har fått styrket kvotene sine med fem uker. Dette er særlig viktig for far, som får bedre mulighet til å være hjemme sammen med barnet den første tiden, knytte bånd og ta sin del av omsorgsansvaret. Ukene tas av fellesperioden, men det er fortsatt mye fleksibilitet i ordningen, all den tid en tredel fremdeles kan fordeles fritt mellom foreldrene.

Å slippe far til hjemme er viktig, ikke minst for barnet. Psykologforeningen har uttalt at tredeling er «et universelt forebyggende tiltak som kan bidra til å fremme barn og unges psykiske helse. Forskningslitteraturen indikerer sterkt at begge foreldrenes deltakelse i første leveår har vesentlig betydning for at barnet skal utvikle seg best mulig». Det er også et tiltak som legger til rette for at kvinners betydning og plass i samfunnet er større og viktigere enn bare som «fødemaskin». Når far bidrar hjemme, får mor bedre muligheter til å komme tilbake i arbeidslivet, og til å bidra i samfunnet på andre måter enn ved bare å være mor.

De fleste ønsker seg ikke tilbake til 50-tallssamfunnet der mor forventes å være hjemme, og far i jobb. Selv om det ikke fantes så mange formelle hindre for at kvinner kunne ta utdannelse og ha karriere, var det likevel slik at holdningene i samfunnet holdt mange tilbake. Nå leer heldigvis ingen et øyenlokk om kvinner tar høy utdannelse eller ønsker å jobbe fulltid, selv om de har barn. Innføringen av fedrekvoten i 1993 har gitt plass til far ved stellebordet og kjøkkenbenken. Men ingen av stedene er vi helt i mål.

Når Johansen skriver at jeg «tror tilsynelatende at far er så kuet at han ikke tør kreve deler av fellesperioden fra sin kone, ei heller fra arbeidsgiver», så undervurderer hun hvor sterke disse forventningene er. Far er ikke kuet, men han skal være ganske sterk for å orke å stå opp mot sjefen som ikke ser poenget med at far skal ta mer enn kvoten sin.

Statistikk viser at få menn velger å ta ut permisjon av fellesperioden, og at det nettopp er forhold på jobben som er hovedårsaken til at det er vanskelig. Så er spørsmålet: Hvorfor er jobb et så godt argument for far, men ikke for mor? I 2018 må vi kunne forvente at barnet og foreldrerollen skal være like viktig for begge to.

Den moderne kvinnen er ingen fødemaskin, men er i de aller fleste tilfeller likevel en god mor. Den moderne mannen er ikke bare en økonomisk familieforsørger, han er også en likeverdig omsorgsperson.

Vi har nå fått en generasjon med omsorgsfulle og tilstedeværende pappaer, og fedrekvoten har vært en viktig bidragsyter til nettopp dette. Heldige barn som har fått oppleve dette! Dersom vi nå kutter i fedrekvoten, tar vi ett skritt tilbake, og aksepterer fortellingen om at kvinnene skal ha hovedansvaret for barna, mens far holdes utenfor. Det vil være negativt både for mødre og fedre – og den største taperen vil være barna.