Tablettdosetten er lagt bort

Smertene kan fortsatt komme, men hun har det bedre.

SMERTESTILLENDE: Vi mangler kunnskap om sikkerhet og effekt av ulike smertestillende hos personer med demens, skriver innsenderne. Scanpix

Debattinnlegg

  • Rune Samdal
  • Ane Erdal
  • Bettina S. Husebø
  • Alle ved Senter for alders- og sykehjemsmedisin

Bak sykehjemmet slynger det seg en fin tursti oppover åssiden. Ektefellen min tar bakkene på lette ben. Alt hun trenger er en hånd å holde i.

Et pinnsvin krysser stien. Vi stopper og betrakter dyret mens det tusler inn mellom noen busker. Etter hvert kommer vi opp i et friluftsområde mot toppen av åsen. Plutselig hører vi gjøken i det fjerne. Det er første gang i år. Jeg prøver å dra i gang «Jeg gikk en tur på stien ...» Hun husker både tekst og melodi og blir med på sangen.

Helt på toppen av åsen finner vi en benk. Herfra kan vi skue utover halve Åsane, og helt til Gullfjellet som fortsatt har snø på toppen. Jeg tar frem noen Twist. Hun vender ansiktet mot solen som skinner fra skyfri himmel, smiler og sier: «Kjenn hvor herlig!».

Mye var annerledes for et år siden. Ofte fant jeg henne sittende i dagligstuen. Passiv, sløv og med haken nede på brystet. Forsiktig fikk jeg henne på bena. Ør og forvirret ble hun ledsaget inn på rommet sitt.

Før jeg rakk å få på henne yttertøyet, kom smertene. Ofte pekte hun på korsryggen. Noen ganger på den ene foten. Andre ganger klarte hun ikke å lokalisere smertestedet. Men det var tydelig at hun hadde vondt. Hun kroket seg, vred seg i smerte og begynte å gråte.

Noen ganger kom vi ned til ytterdøren før vi måtte snu, andre ganger bare bort i gangen. Personalet gjorde de samme observasjonene.

Les også

Historier fra sykehjem: Hvordan min mor hadde det den siste natten, får vi aldri vite

Vi ble enige om å prøve Paracet. Det hadde ingen virkning. Dosen ble øket uten resultat. Morfin ble testet ut både som fast medisin og ved smertetopper. Fortsatt var det ingen nevneverdig effekt. Smertene kom fortsatt, ofte med tiltakende styrke. Hun ble mer ustødig og fjern, mistet humøret og fikk dårligere allmenntilstand.

Det var forferdelig å se henne lide. Hun kunne ikke formidle hvor hun hadde vondt. Dialogen med personalet var god. Ettersom effekten av de sterke smertestillende stort sett var begrenset til negative bivirkninger ble de etter noen måneder tatt bort.

Jeg reflekterte over om de oppgitte smertene kunne ha sammenheng med hennes demenssykdom?

Demens medfører redusert evne til å forstå og formidle smerte. Ettersom språket forsvinner kan det være utfordrende å avgjøre om et plaget ansiktsuttrykk er forårsaket av ytre faktorer som støyende omgivelser og forvirring, ensomhet eller fysiske symptomer som smerte.

En forutsetning for god behandling er at helsepersonell setter seg inn i pasientens perspektiv. Slik kan de identifisere tiltak som bedrer pasientens situasjon, og gjennomfører en systematisk evaluering av ulike tiltak.

Les også

Forventningene til sykehjem øker, men bemanningen har gått ned

En dag jeg kom på besøk sa en pleier: «I dag har hun klaget over mye smerte, men hun er lett å avlede.».

Jeg plasserte henne i en stressless-stol og fikk henne til å puste rolig. Med musikk i bakgrunnen begynte hun å slappe av. Etter en stund sang vi begge til musikken. Når det var gått en halv times tid gikk vi tur. Hun virket helt uanfektet.

Så fikk jeg en dag en melding om at hun hadde falt og pådratt seg kragebensbrudd. Jeg var forberedt på det verste. Men hun virket helt uberørt av det som hadde skjedd. Da jeg traff henne hang fatlet løst over skulderen. Jeg tok det på, og hun tok det av. Jeg hørte nesten aldri at hun klaget over smerter i skulderen.

I dag er hun uten smertestillende medikamenter. Hun har bedre humør, er mer vital, har bedre kroppsholdning og går daglige turer. Det hender fortsatt at hun klager over smerter. Men plagene er ikke lenger så hemmende og fremtredende.

Ofte forsvinner smertene dersom hun hjelpes over i en avslappende modus samtidig som hun stimuleres på en positiv måte. Tablettdosetten er for tiden lagt bort. Bivirkningene er udelt positive. Hun har fått farge i kinnene, bedret motorikken og skjerpet appetitten.

Les også

Ingen pasienter skal dopes ned på sykehjem

Slik beskriver medforsker Rune Samdal sin opplevelse med demens og smertelindring. Vår forskningsgruppe har i nylige forskningsprosjekter undersøkt hvorvidt ubehandlet smerte kan være en underliggende årsak til depresjon, agitasjon eller søvnproblemer hos personer med demens.

Personer med demens som har smerter har også høyere grad av depressive symptomer. I en nylig publisert artikkel undersøkte vi om sykehjemspasienter med depresjon som fikk smertebehandling ble mindre deprimerte sammenliknet med dem som mottok placebo.

Studien avdekket det motsatte, nemlig at de som mottok sterke smertestillende hadde et høyere nivå av depresjonssymptomer

Sykehjemspasienter med demens behandles i stadig økende grad med sterke smertestillende legemidler (opioider). Disse er forbundet med potensielt alvorlige bivirkninger som tretthet, forvirring, infeksjoner, fall og skader.

Ett eksempel er buprenorfin, et opioid som gis i plasterform for å behandle sterke smerter. Over 10 prosent av sykehjemspasienter med demens får denne behandlingen.

Vår studie er den første som har evaluert hvor godt buprenorfin tolereres av personer med demens. Studien er unik fordi vi inkluderte en kontrollgruppe som mottok et umedisinert plaster (placebo).

Vi fant at mer enn halvparten måtte avslutte behandling på grunn av plagsomme bivirkninger.

Les også

Kari sørger for at moren får den hjelpen hun trenger

Resultatene viser en signifikant høyere forekomst av nevrologiske og psykiatriske symptomer ved behandling med buprenorfin hos personer med demens. Dette er problematisk fordi slike bivirkninger lett kan forveksles med demenssymptomer og dermed ikke fanges opp av helsepersonell. Sedasjon (slapphet) ble rapportert hyppigst, og dagtidsaktiviteten ble redusert i den første behandlingsuken.

Dette kan føre til forverret prognose ved langtidsbehandling.

Vi mangler kunnskap om sikkerhet og effekt av ulike smertestillende hos personer med demens. Smerteintensitet bør vurderes jevnlig med et validert verktøy, og personalet trenger tilstrekkelig opplæring i nonverbale smerteuttrykk.

Effekt og bivirkninger av behandling må følges nøye opp, med særlig fokus på at bivirkninger av smertestillende legemidler lett kan forveksles med demenssymptomer. I verste fall behandles bivirkninger med stadig flere legemidler, og allmenntilstanden reduseres ytterligere. Ikke-medikamentelle tiltak som mellommenneskelig kontakt, musikk eller tilpassede aktiviteter bør forsøkes som et alternativ eller supplement til legemidler.

Å la flere av våre eldre få kjenne på hvor herlig livet kan være kan kanskje bidra til å redusere omfanget av uheldig legemiddelbruk i denne gruppen.