**Russeinnlegg i november** , tenker du, er det ikke våren som er fast årstid for den slags? Nei, ikke nå lenger. Nå starter russetiden om høsten. Ikke om høsten i tredje videregående, den starter i mange tenåringers tilfelle en eller annen gang i løpet av ungdomsskoletiden. Vil du være med på russebussen, så heng på!

Samarbeid med russen er en av mange kjekke arbeidsoppgaver vi elevinspektører har. Dessverre er det ikke alt ved russ og russetid som er like morsomt.

For bussmedlemmene består store deler av det siste og viktigste skoleåret i videregående skole av jobbing for å tjene penger til bussen og av festing, like gjerne på en mandag som på en fredag. Ja, helst på en mandag, da koster det jo nesten ingenting å leie et utested. At tirsdagen foregår halvsovende på pulten eller i sengen, ser for mange elever ut til å være et ubetydelig offer.

De har så langt samlet inn 25.000 kroner:

Intens partyvirksomhet midt i skoleuken fra september til mai for tredjeklassingene våre, er lite ønskelig. Det kan sikkert både skoleledelse, lærere og foreldre være enige om. At det også er en klar sammenheng mellom antall timer og kroner brukt på russebuss, og antall stryk og manglende vurderinger i fag i tredje klasse, er også noe vi har sett i mange år. Det er kanskje ikke like lett å forutse for en tiendeklassing når han melder seg på moroa.

I tillegg til mye fravær hos tredjeklassingene ser vi også at de yngre elevene våre opplever mye negativt i forbindelse med russebusser og russetid. Hver vår publiserer bussene de «obligatoriske» svartelistene, der yngre, navngitte elever blir hengt ut. Fortrinnsvis i sosiale medier slik at listene fort kan fjernes før skole, lærere og foreldre får det med seg. Kanskje må man finne seg i litt rampestreker fra russen når man går i første og andre klasse. Men mobbing og krenkelser synes vi at ingen bør finne seg i, heller ikke publisert på nett, selv om det er russetid.

De fleste ønsker ikke vulgære låter:

Vi er også bekymret for den negative, sosiale aktiviteten russebussene representerer. Hvem som er med på de ulike bussene, er som regel bestemt før elevene har sin første skoledag på videregående. Da kretser mye av det sosiale livet rundt bussen, og det er en rekke møter, dugnader — og ikke minst sosiale sammenkomster/fester for medlemmene. Det å være for eksempel fire av tolv jenter i klassen som ikke er med på disse sammenkomstene som skjer med økt hyppighet gjennom tre år i videregående skole, er ikke alltid enkelt.

Nå har heldigvis ikke alle elever et dypt ønske om å være med på russebuss, men de fleste ønsker selvsagt å føle seg inkludert i et klassefellesskap. Vi opplever russebuss-kulturen som et hinder i vårt arbeid for et godt miljø. Et eksempel på dette er når elever som ønsker å få den ledige plassen på bussen, blir stemt ut eller inn av de andre medlemmene, i beste realitystil.

En av tre opplever å få sårende meldinger:

Det kanskje mest urovekkende ved russebuss-kulturen er det økende fokuset på rus og dop som vi ser følger med. For knappe to år siden hadde politiet en narkotikaaksjon i Fana og Ytrebygda som nok la en demper på russefeiringen for noen av de unge lovende den gang. Det bekymrer oss derfor når deler av årets russekull, som gikk i første klasse da aksjonen fant sted, likevel velger navn og symboler på buss og klær som gir tydelige referanser til ulovlige rusmidler.

Tror vi at all russ benytter rusmidler som cannabis og partydop? Nei, heldigvis ikke. Vi vet likevel at det spesielt rundt russebussene er en kultur som i økende grad aksepterer bruk av slike rusmidler, og dette får vi også bekreftet av politiet. Derfor skapes det, bevisst eller ubevisst, et press på elever som er med på bussen om at dette er noe som hører med til russetiden. Det er også mange yngre elever som blir invitert til å «rulle» med bussene, og det kan jo være greit at foreldrene er bevisste på at det ikke bare er brus og potetgull som inntas om bord.

Målet vårt er ikke å få slutt på russetiden , den er et minne for livet for veldig mange av oss, og det må være lov å markere at en har kvalifisert seg for videre studier. Så store prosjekter som russebussene er blitt, er det er heller ikke tvil om at man lærer både planlegging, samarbeid og mye annet som kan være nyttig. Men de mange, negative sidene ved busskulturen er kanskje på vei til å overskygge de positive.

Vårt ønske er at dette lille innspillet fra voksenpersoner som lever tett på både fremtidige og årets russ, kanskje kan føre til litt refleksjon og diskusjon rundt russetiden i de tusen hjem.