Et offentlig utvalg ledet av fylkesmann Erling Lae foreslo at etterlatte heretter skulle slippe å betale for kremasjon, alle skulle få rett til gratis grav og heller ikke betale for gravlegging i en annen kommune.

Kostnad for staten: 104 millioner pr. år. Det er kulturdepartementet som forvalter gravferdsloven og er ansvarlig for reglene om kremasjonsavgiften, festeavgiften og avgiften for gravlegging i en annen kommune enn avdøde var folkeregistrert. Kulturminister Thorhild Widvey (H) har i et svar til Stortinget avvist å gjøre endringer i gravferdslovens regler om kremasjonsavgift.

Les også:

Festeavgiften går tilbake til den gangen bare velstående hadde råd til at ektefeller ble gravlagt ved siden av hverandre. Lengstlevende som ikke hadde råd til å feste en grav ved siden av førstavdøde, ble lagt der det var ledig på gravplassen ved sin død. Kremasjonsavgiften går tilbake til forrige århundreskifte. Da var kremasjon noe nytt som bare en frilynt og pengesterk elite var opptatt av. I dag blir i underkant av 40 prosent av alle avdøde kremert. Selv om folk har bedre råd og sosial ulikhet ikke lenger er like synlig på gravplassene, viderefører gravferdsloven de hundre år gamle reglene.

Nordmenn flytter på seg gjennom livet, men bevarer tilknytningen til hjemstedet. Åtte prosent av våre avdøde blir gravlagt i en annen kommune enn de var folkeregistrert. De etterlatte må betale rundt kr 4000 for en kistegravlegging, noe steder betydelig mer.

Noen finner en livssyns— eller verdimessig begrunnelse for valget mellom kremasjon og kistegravlegging. For andre dreier det seg om tradisjon. I dag betaler de etterlatte mindre for å velge gravlegging i kistegrav enn kremasjon. Det koster dermed mer å høre til tradisjoner hvor kremasjon er det selvsagte valget, for eksempel blant hinduer. Kulturdepartementet sa i svaret til Stortinget at likebehandling ikke er en tilstrekkelig begrunnelse for å oppheve kremasjonsavgiften. Kulturdepartementet vil videreføre dagens forskjellsbehandling inntil det viser seg at kremasjon er mer samfunnsøkonomisk lønnsomt enn kistegravlegging. Dette innebærer at når slik informasjon foreligger, kan det være aktuelt for Kulturdepartementet å redusere eller fjerne kremasjonsavgiften for å stimulere etterlatte til å velge den ene gravferdsformen fremfor en annen.

Det er uheldig at Kulturdepartementet åpner for å bruke økonomiske insentiver for at etterlate skal gjøre økonomisk lønnsomme valg på et område som for mange er knyttet til livssyn, verdier, følelser eller tradisjon. Det å bruke avgiftene for å vri gravferdspraksis i økonomisk lønnsom retning, setter Norge i en særstilling i Norden. I våre naboland har gravferdspraksis utviklet seg uten påvirkning fra statlige økonomiske insentiver overfor de etterlatte. Kremasjonsprosenten i Danmark og Sverige er nær 80 prosent, men dette er ikke utslag av statlig politikk. Kulturelle endringer og lokale initiativ har drevet opp kremasjonsprosenten. Som Lae-utvalget mener vi at likebehandling av gravferdsformene er en tilstrekkelig begrunnelse for å oppheve kremasjonsavgiften. Det er galt å la samfunnsøkonomisk lønnsomhet avgjøre verdispørsmål.

Innbyggere opplever avgiftene som urettferdige.

Innbyggere opplever avgiftene som urettferdige. Etterlatte som allerede fester en grav de ønsker å benytte, må betale festeavgift i den såkalte fredningstiden, altså de første 20 årene etter gravleggingen. Etterlatte som gravlegger avdøde i en ny grav, slipper denne kostnaden. Dermed videreføres system hvor den gravferdsformen som koster det offentlige mest, er billigst for de etterlatte. Kulturdepartementet viser til lønnsomhet for ikke å foreta seg noe når det gjelder kremasjonsavgift, men viser samtidig ikke vilje til å ta tak i dagens uheldige økonomiske insentiver.

De etterlatte må betale en avgift når gravleggingen skjer en annen kommune enn avdøde var folkeregistrert. Vi får tilbakemeldinger om at etterlatte synes det er urimelig at geografisk tilknytning skal utløse ekstrakostnader. Regelverket legger imidlertid opp til slik avgift.

Det er Kulturdepartementet som kan gjøre noe med det ved å gi regler om oppgjør mellom forvaltningen der avdøde var folkeregistrert og der gravleggingen skjer. De er ansvarlig for å ordne opp i urettferdige utslag av de historisk begrunnede skjevhetene i regelverket departementet forvalter. En endring er etterlengtet.