Mange barn begynner på fotball, svømming eller en annen idrett for å være med vennene sine. Fellesskapet og tilhørigheten til andre, er med andre ord en viktig drivkraft for barns idrettsglede og motivasjon til å delta. Men hva skjer når de blir litt eldre? Er det fortsatt like kjekt hvis en ikke er blant de beste, ikke får spille kamper, eller aldri gjør det bra i konkurranser? Klarer trenerne å ivareta og skape engasjement blant alle utøverne? Dessverre er det mange ungdommer som slutter med idrett i 13- 15 årsalderen.

Leder i idrettsrådet i Bergen, Terje Valen, uttalte i BA 29.4. at det er viktig å satse på barne— og ungdomsidretten på grunn av den langsiktige helsefremmende virkningen. De mange fysiske fordelene ved tidlig deltakelse, samt etablering av vennskap og nettverk ble vektlagt. Avslutningsvis er han skeptisk til økt satsing på fysisk aktivitet for voksne, fremfor på barne- og ungdomsidretten. Terje Valens skepsis er velbegrunnet.

En stor andel trenere i barne- og ungdomsidretten er frivillige, ofte foreldre, som yter en stor og viktig innsats for å gi barna et godt aktivitetstilbud. Noen trenere har erfaring fra samme idrett, mens andre er helt «blanke». Trenerkurs med fokus på tekniske ferdigheter har eksistert i mange år.

Slike ferdigheter er, naturlig nok, viktige for å kunne lære barn og ungdom basisferdigheter innen den enkelte idrett. Men det finnes også andre ferdigheter som er viktige for å skape trivsel, interesse og engasjement blant barn og ungdom.

Forskning har de senere årene hatt økt fokus på trenernes rolle for å fremme deltakelse og hindre frafall, uavhengig av utøvernes prestasjonsnivå. Trenere som klarer å ivareta utøvernes behov for medbestemmelse, tilhørighet og kompetanse, kan skape et klima som fremmer utøvernes motivasjon til drive med idrett over lang tid.Gjennom medbestemmelse kan utøverne oppleve at trenerne viser interesse for deres ønsker og behov. Det kan være at utøverne får bestemme lagregler, eller at trenerne spør utøverne om hva de mener de må trene mer på, for at en selv eller gruppen skal utvikle seg.

Ved at trenerne viser interesse for, og prøver å bli kjent med hver enkelt utøver som person, kan tilhørigheten i en gruppe fremmes. Alle skal føle at de er viktige, både for treneren og for laget. Hvis treneren innimellom setter av noen minutter til hver utøver, og stiller spørsmål som «Hvordan går det med deg? Trives du på skolen?», kan dette bidra til at utøveren opplever at treneren «ser» en og bryr seg om en — uavhengig av ens sportslige kompetanse.

Talentutvikling er et ofte debattert tema, men sett i et folkehelseperspektiv, er ikke talentutvikling det viktigste. De fleste barn og unge blir ikke best i sin klasse. Helsegevinsten er derfor liten om bare de beste skal prioriteres. I et folkehelseperspektiv, og i tråd med forskning som vektlegger trenerens rolle for å skape langsiktig deltakelse i fysisk aktivitet, skal en legge til rette for økt kompetanse for alle - både for den beste og den dårligste i en gruppe. Alle utøverne er like viktige.

For at alle skal oppleve mestring er det verken bra med for lette eller for vanskelige øvelser. Bare med passende utfordring kan alle utvikle seg, og slik få en følelse av kompetanse.

Selvsagt er det gøy å vinne, men det er faktisk ikke det viktigste. Dersom trenerne klarer å fokusere på hva utøverne gjør bra, hva de opplever som engasjerende og motiverende, og kanskje involvere utøverne i hva en kan gjøre bedre neste gang, har en fokus på oppgaver, i stedet for på resultater. Det er avgjørende for å skape et klima som motiverer utøverne, og som gir rom for at alle kan delta og utvikle seg. Målet bør være å skape idrettsglede og engasjement for flest mulig, lengst mulig, slik at økningen i inaktivitet og overvekt blant barn og unge kanskje kan bekjempes. Derfor er det viktig å fortsette investeringen i barne— og ungdomsidretten, for det er her grunnlaget for senere fysisk aktivitet og utviklingen av ens helse legges.