Han har misforstått Robert Wilsons teatervisjoner

Student i teatervitenskap, Morten Ånstad, reagerer på kritikken av festspillåpningen.

Publisert: Publisert:

Fra forestillingen: Shakespeares sonetter Foto: Lesley Leslie-Spinks

Debattinnlegg

Morten Ånstad
Teatervitenskapsstudent ved UiB.

I et leserinnlegg publisert i Bergens Tidende slakter «fast festspillpublikummer i 45 år» Henrik Emhjellen Festspillenes åpningsforestilling «Shakespeares sonetter» under regi av Robert Wilson, hvor den største kritikken er at Shakespeares tekster ifølge han blir «druknet i teatereffekter». Det finnes imidlertid en gjennomgående svakhet i Emhjellens kritikk; han har misforstått Robert Wilsons teatervisjoner, samt teatrets egenart og moderne mål og hensikt.

Les også

Les BTs anmeldelse her: Det er umulig å ikke la seg beta av Robert Wilsons forestilling

Emhjellen gir i sitt innlegg uttrykk for at forestillingen har sine grunnleggende svakheter ved at den dramatiske teksten ikke får nok plass, så vel som at tolkningen ikke er konsekvent. Den mest sentrale fallgruven i Emhjellens argumentasjon derimot er først og fremst at teater ikke er litteratur; det vil gi uttrykk for at publikum like godt kunne blitt utdelt manuskriptet og fått noe ut av det. Hva er da kjernen i teatret? Kjernen er konteksten og det sceniske rommet, nettopp fordi teksten vil alltid være den samme, men konteksten og hvordan det sceniske rommet ser ut vil ha innvirkning på publikums opplevelse og på skuespillernes forståelse og beherskelse av rommet.

Les også

«Shakespeares sonetter» druknet i spesialeffekter

I tillegg til at teater ikke er litteratur, må det påpekes at Robert Wilson tilhører den nye generasjonen av regissører og teaterteoretikere som forsøker å ikke se på teater som et statisk objekt som skal fortolkes, men en egen kunstart, en sosial begivenhet, en erfaring av det sceniske rommet, og et forhold mellom scene og sal. Sentralt i Robert Wilsons visjoner er å se på regissøren som en mesterkunstner som kan kontrollere og fremheve alle teatrale virkemidler, forstå hvordan disse henger sammen og påvirker hverandre, og styre skuespilleren slik at vedkommende har ekstrem nøyaktighet i hver minste detalj og regigrep. Her er også særlig det visuelle, estetiske og atmosfæriske sett på som kjernen i Wilsons forestillinger, samt hvordan skuespillerens kropp og stemmebruk har en «musikalitet» og kunstnerisk preg i seg selv fremfor å være et objekt for fortolkning.

Les også

I fjor ble det rettet hard kritikk mot festspilldirektør Anders Beyer. I år har pipen fått en helt annen lyd

Det er selvfølgelig synd at Emhjellen ikke får så mye ut av forestillingen som han forventet, og naturligvis blir ikke alle fornøyde ettersom kunst er subjektivt og vi alle har ulike meninger og preferanser. Det som er viktig derimot er å gjøre et skille mellom å like/mislike noe av personlige grunner og det å gjøre en kunstnerisk bedømmelse, samt ha en bevissthet over hva man går til. For eksempel er det ikke alle som liker filmen «Gudfaren», Henrik Ibsens dramaer, eller Knut Hamsuns romaner og kanskje synes de er tørre og kjedelige, men sett fra et teknisk og kritisk perspektiv med fokus på deres virkemidler og hva som blir generelt blir sett på som tilfredsstillende innenfor deres sjanger, medium og tematikk, så betyr ikke det at disse nødvendigvis er dårlig kunst. Kritikere har som oppgave å ha disse refleksjonene med seg, så derfor er det et svakt argument fra Emhjellen å hevde at kritikere burde gi forestillingen terningkast to for ikke å være tradisjonelt tekst-drevet teater, særlig når teatrets kjerne ikke engang er den dramatiske teksten.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg