Langfredagsprosesjonen i Bergen ga trolig navn til Kalfaret

Vandringene fra Jerusalem til Kalfartoppen i høymiddelalderen kan ha betydd mer enn vi tror.

Publisert: Publisert:

LANDEMERKE: Stadsporten markerer overgangen mellom Kong Oscars gate og Kalfarveien og grensen mellom strøkene Marken og Kalfaret i Bergen. Foto: Rune Nielsen (arkiv)

Debattinnlegg

Gerda Moter Erichsen
Forfatter og oversetter, pensjonert førsteamanuensis NHH

Omkring år 1250 fantes det i Bergen 25 kirker og fem klostre. Bergen var den største og mektigste byen i Norge.

Man regner med at byen kan da ha hatt omkring 7000 innbyggere. Alle var katolikker, og troen sto sterk blant folket. Til sammenligning hadde Nidaros omkring 3000 og Oslo 2000.

Langfredagsprosesjonen, som gjenspeilte Kristi lidelsesvei, var et absolutt høydepunkt i kirkeåret. Prosesjonen hadde flere stasjoner, mellom 7 og 14.

På hver stasjon stoppet prosesesjonstoget, og deltakerne falt på kne for å be. Opprinnelsen til langfredagsprosesjonen er Via Dolorosa, eller Smertens vei, som gikk fra Jerusalem til høyden Golgata. Dit måtte Jesus bære sitt kors, og der ble han til slutt korsfestet. Den gang en vanlig henrettelsesmetode. Navnet Golgata kommer fra arameisk Gulgalta, på latin Calvaria.

Alle disse navnene betyr rett og slett hodeskalle.

Men tilbake til Bergen i høymiddelalderen. Prosesjonen på langfredag skulle tilbakelegge en strekning som tilsvarte avstanden fra Jerusalem til Golgata, etter sigende 1200 skritt. I middelalderens Bergen fantes det et område som ble kalt for Jerusalem. Det er to tolkninger rundt hvor det kan ha vært: Enten nær Byporten, der St. Jacobs kirkegård ligger i dag, eller ved Asylplassen.

Jo Gjerstad skriver i sin bok «En kort beretting om Kalfaret» at starten foregikk ved vertshuset Jerusalem nær Asylplass. Det skal i hvert fall ha vært 1200 skritt derfra til Kalfartoppen. De gjentatte prosesjoner, enten fra St. Jacobs kirkegård eller fra Asylplassen, oppover til Calvariaberget, har høyst sannsynlig gitt navn til Kalfaret.

På et kart fra 1630 bærer Kalfarveien allerede navnet Calvarien. Så det var nok ikke kalvene som ble drevet til eller fra byen som er opprinnelsen til navnet Kalfaret.

Når vi først diskuterer stedsnavn og deres opprinnelse, burde vi se litt nærmere på gatenavnet Seiersbjerget i Kalfaret. I Bergen Byleksikon kan man lese at «navnet skriver seg fra Seyersbjergets bergverk og kommer fra tysk seigern, som betyr å utskille metall fra malm ved smelting». Dette er, etter min mening, en feil opplysning.

Forklaringen for denne påstanden er antakelig følgende:

FRA 1761: På Universitetsbiblioteket i Bergen fins en trykksak på åtte sider som bærer følgende overskrift i snirklete gotiske bokstaver: «Conventionsplan» Foto: Universitetsbiblioteket i Bergen

På Universitetsbiblioteket i Bergen finnes det et dokument, en trykksak på åtte sider, som bærer følgende overskrift i snirklete gotiske bokstaver: «Conventionsplan»

Videre: «Som er vedtaget til Participantskabet udi Seyer-Biergets Berg-Verk ...»

Og: «Og er beliggende et Canon-Skud sønden for Bergen i Norge.»

Dette dokumentet er datert 4. januar 1761, og opplyser at det denne dag ble dannet et selskap hvis formål var å drive gruvedrift på Seiersbjerget. Det skrives ikke hva som skulle utvinnes, men det kan ha vært kopper og svovelkis. Bak foretaket sto seks herrer, antakelig kjøpmenn, fra Bergen.

Seyer-Biergets Berg-Verk ble ingen suksess og fikk bare en kort levetid. Noe mer vet man ikke om det.

Men i 1909 oppdaget noen arbeidere i fjellet på Jernbanestasjonens område en hule og en gruvegang. Dette kan man lese i en artikkel i Bergens Tidende fra 28. januar 1984, forfattet av Knut L. Espelid. I artikkelen står det til slutt følgende: «Det er meget sannsynlig at Seiersbjerget har fått sitt navn etter en gruvedrift som ble drevet her. Gruvespråket var på den tid sterk tyskpåvirket, og dette stedsnavn kan forklares av tysk seigern = skille ertsen ved smelting.»

Jeg er høyst uenig i denne tolkningen av navnet.

Da dokumentet ble skrevet i 1761, brukte man allerede navnet Seyer-Bierget. Det var før man begynte med å lage en gruvegang og før noen form for seigern var iverksatt. Seyer er den gamle skrivemåten for seier, og det lille høydedraget mellom Kalfaret og Lungegårdsvannet hadde allerede navnet Seyerbierget da bergverket ble startet. Dertil kommer at det tyske verbet seigern i 1761 ble skrevet med a, altså saigern.

Jo Gjerstad skriver i sin bok: «Seiersbjerget er platået som tidligere stupte rett i sjøen vest for Kalfaret. Formen på dette navnet kan være et produkt på kulturen langs langfredagsprosesjonene, Kristi seier over døden.»

Denne forklaringen er meget mer sannsynlig.

Navnene på området rundt Calvarieberget, eller Kalfaret, har delvis vært latinsk inspirert. Latin var kirkens og munkenes språk, og korsveivandringene gikk i disse omgivelsene. For eksempel er det bevist at navnet Nubben opprinnelig stammer fra det latinske in abyssum, som betyr i avgrunnen eller i helvete. In abyssum ble i århundrenes løp i folkemunne forenklet til Nubben.

Kanskje Seiersbjerget og Nubben har vært stasjoner på korsvei-vandringene langfredag?

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg