Praksismarerittet

Vi blir fortalt at kaoset, som vi opplever for andre året på rad, er en unntakstilstand. Men hvorfor skal det gå utover kvaliteten til utdanningen vår?

Høstsemesteret er her, og UiB har nok en gang arrangert praksis for lektorstudenter på fem årskull i tillegg til praktisk-pedagogisk utdanning, PPU-studenter. Nok en gang er praksisopplevelsen dårlig for mange på de tre lektorstudiene historie, religion og nordisk.

Før praksisperioden arrangerer universitetet obligatorisk forarbeid. Der gjennomgås hva studentene skal gjøre, og de forberedes på situasjoner de kan møte.

Dessverre gjennomfører ikke UiB dette forarbeidet godt nok for alle studentene. Den første dagen møtte studentene et tomt klasserom – ingen lærer. Det samme skjedde på dag to.

Det er viktig å nevne at flere lærere utførte forarbeidet etter beste evne, men det ble dessverre utfordrende da studentene verken hadde fått praksisplass eller timeplan to virkedager før praksisen.

Lærerne på praksisskolen forteller at de ble oppringt uken før de skulle få praksiselever, og de fikk kun beskjed om hvem som kommer, ikke om de går den integrerte lektorutdanningen eller på praktisk-pedagogisk utdanning (PPU), ei heller hvilket fag de har som hovedfag.

Så hvordan skal praksislærerne inkludere studentene i sin undervisningshverdag med så liten informasjon? To medelever møtte opp til praksis mandag morgen, men praksislæreren hadde allerede fått to stykker fra PPU-utdanningen, og skolen hadde ikke sagt ja til å ta imot flere studenter fra UiB.

Studentene plikter å være fire timer på en praksisskole hver dag, men har ikke mulighet til å oppfylle dette kravet når kommunikasjonen mellom UiB og praksisskolen svikter.

Praksislærerne får ikke vite hva studentene har som læringsmål for praksisen, og dette kan ha negative følger for praksisen. En av oss møtte opp i praksis mandag morgen og ble bedt om å møte opp neste morgen for å undervise tre timer om vikingtiden. Uten forarbeid har vi derfor ingen anelse om hvordan vi skal takle situasjonen.

Det ender med en lite forberedt undervisning av dårlig kvalitet og en dårlig opplevelse for praksisstudenten.

Flere skoler i Bergen kommune har takket nei til å ha praksiselever fra Universitetet i Bergen, ifølge fagutvalget på lektorutdanningen. Det er fullt forståelig dersom de får så lite informasjon som vi erfarer.

Å si ja til å ta imot en praksisstudent man verken aner faget til, om de har tatt en mastergrad eller går andre året på en lektorutdanningen (og kun har 30 studiepoeng i hovedfaget sitt) kan føre til mange vanskelige situasjoner. Så hvorfor klarer ikke administrasjonen ved lektorprogrammet å dele ut bedre informasjon og sende mer forberedte studenter til praksisskolene?

Vi blir fortalt at kaoset, som vi opplever for andre året på rad, er et resultat av en unntakstilstand. En unntakstilstand som følge av at universitetet har tatt inn for mange elever på den nye lektorlinjen i religionsvitenskap og historie, og for mange på PPU. Men hvorfor skal det gå utover kvaliteten til utdanningen vår?

Det er stadig snakk om at lærerne i den norske skolen er for dårlige, og at kvantiteten ved den nye lærerutdanningen har økt. Men hva hjelper det hvis kvaliteten ikke er god nok?

Studentene på lektorutdanningen ved Humanistisk fakultet er lei av å ikke få en praksis som svarer på kvaliteten de ønsker å se hos ferdigutdannede lærere. Vi ønsker at administrasjonen ved lektorutdanningen ved Universitetet i Bergen ta grep for en bedre praksis for fremtidige og nåværende studenter.